Nå som dagene går hurtig mot den store dagen – nemlig julaften, er samtaleemnene  ganske opplagt: Er alle gavene innkjøpt? Er alle julekortene postlagt, og hvor mye penger blir det igjen til regningene i februar? 

Over alt kan disse spørsmålene høres over en kaffekopp på kjøpesenteret. Slitne kvinner som stresser for å bli ferdig – så sette seg ned mens de tenker på alt de har utrettet. Forresten er det ikke bare kvinner, men også menn som sliter. De dukker som regel opp på sentrene sent på dagen. Helst én time før sentrene stenger.

Der suser de rundt med ville blikk for å bli ferdig med elendigheten. Hva skal de kjøpe til samboere eller konene som vil bli tilfredstilt på den store dagen? Kanskje blir det en hyggelig natt i sengehalmen etter at gavene har forvunnet rundt juletrefoten? Ja, hvis ikke juleakevitten har spist opp for mye av prestasjonen da – men i år skal det disponeres riktig.

Slik går dagene – julekalenderne tømmes for sjokolade. Barna har for lengst slått seg til ro med at nissen har med seg de gavene de har ønsket seg. Far har kjøpt inn den viktigste gaven til mor, og mor er så utslitt at hun tenker; ”det er bra det ikke er jul for ofte.” Kontrollen er opprettet, og julefreden kan senke seg. Hodepine og stressnakker får muligheten til å gjøre seg gjeldende.

Men det blir faktisk jul i år også, og det nye året er rundt neste sving – så nyttårsforsettene kan settes ut i livet. Skal vi tenke mer på kredittgjelden, eller blir det like stort forbruk i år også? Handelsstanden gnir seg i hendene og puster lettet ut etter redningspakkene fra staten reddet kjøpekraften i år også.

Det blir nok litt sutting på tommelen når slaget om regningene kommer i februar – slik er det hvert år. Men neste år da… da blir det andre boller…

Så føler man at dagen er over. Det er mørkt ute, og alt er stille. En kald vind får de nakne greinene til å bevege seg – mystiske og sprikende beveger de seg i takt med bruset fra bølgene. Fjorden er der et sted, usynlig i mørket. Bare bølgene kan høres, der de ville vannmassene blir kastet mot svabergene.

De presses mot land av lavtrykket som siger inn fra vest. Men enda er det noen timer til de kraftige vindkastene kaster seg innover land. Dette et bare en advarsel på hva som kommer.

Naturkreftenes voldsomme kamp har formet verden. Se kysten hvor preget den er. Den skures i stykker. Sakte men sikkert blir den til støv som forsvinner i dypet, og legger seg som sand på bunnen, der flyndrene graver seg ned, og gjemmer seg for sine fiender, mens stormene herjer på overflaten.

Men enda er den ikke her. Den harmløse vinden rusker i de nakne greinene på bjørkene i skogholtet, der havørna bygger rede i den store furua.

Den siger inn fra vest. Bølgene er forvarselet på det som skal komme. Men ennå har stillheten og freden makta, og et ensomt rådyr beiter på jordet bak løa. Så kan man lure på hvorfor det er slik. Hvor kommer alt fra? Er det naturen selv som har skapt alt dette? De grunnleggende spørsmål har bestandig preget oss. Det er slik det skal være.