Er dagene helt like? Den ene går i samme tog som de neste. Føyer seg inn i rekka av en samling av monotone timer. Noen vil påstå at vi trenger forandring – gjøre ting på en annen måte, realisere drømmer man har hatt lenge. Kanskje det er svaret, eller er det noe annet som må til?

Gi forandringen et fast grep. Gå mot noe nytt, kjenne på livets mange farger, smaker, gleder, sorger. Blir det ikke nok forandring av det? Vi trenger kanskje ikke mer. Vi må bare innse at det er forandring nok.

Vi blir vel aldri helt fornøyd. Må strekke seg mot noe uoppnåelig, som få har mulighet til å oppnå.

Det er jo greit å være fornøyd med tingenes tilstand. Kjenne at livet ikke trenger å by på ting man ikke kan eller vil oppnå. En enkel leveregel – en regel som skaper ro i sinnet, gjør plass for tanker og kreative løsninger. Vanskeligere er det ikke. Men man må kaste seg ut i det, ut i det med et positivt sinn. Først da kan livet skape nye muligheter man ikke trodde fantes.

Det er rolig, ingenting høres, bare hjerteslagene kan jeg kjenne. Så verdifull den er, stillheten. Så stille alt er når mørket pakker inn dagen og gir alt til natten. Tankene kan sveve rundt i stillhetens univers, og finne roens galakse. 

Så er alt borte. Mørket, roen, og stillheten. Dagens timer setter fart, raser av gårde på veien av lyd, lys, og alt som hører med i dagens virkelighet. De skal også være der.

Det er bare å dufte – krydderet i tilværelsen. Det trenger ikke å være de store tingene, men duften av de små nyansene. Se den lille solstrålen som treffer en vårkåt jord. Se det som kommer med lupe, og et lite mikrokosmos av opplevelser åpenbarer seg. Da vil en grå hverdag forvandles til noe fargerikt.

Lysets spekter og duftene er der. Bruk sansene, ta inn det livet har å by på. La reisen bli en vandring i det små og store.