Det er så stille, båten siger inn i lyset fra en søvnig dag. Vindene har reist til et annet sted, lar kvelden falle til ro.
Båten forsvinner bak neset, fjorden speiler seg i fargene, gjør seg vakker for natten.
Det er så stille, båten siger inn i lyset fra en søvnig dag. Vindene har reist til et annet sted, lar kvelden falle til ro.
Båten forsvinner bak neset, fjorden speiler seg i fargene, gjør seg vakker for natten.
Vårsolen varmer
stryker sine hender
over unge øyne
danser
på ungdommens enger
De glemmer ikke
sangen som har vært
går videre
nye tanker
inn i tidens timer
Ukjent verden
åpner seg
tidsregningen begynner
blomstene vender seg
mot framtidens sol
Årene setter spor
tiden blir gammel
glemmer ikke dansen
over engene
som ikke eldes
Går inn i dager
de ikke kjenner
ser seg tilbake
husker
at de har vært der
Vårsol blir sommersol
blikket
vendes mot
ukjent liv
det uprøvde
Men dansen
glemmer de ikke
Det kunne vært dagen
dagen som begynte
begynte med ingenting
sluttet med akt
Den startet
med lysets hastighet
alt var mulig
med overbevisende hurtighet
Visjonene beveger seg
mot livets kildesprang
vil noe
ikke gir opp
Noen tror
noen vil
selv da starter alt på nytt
i livets sirkeldans
Er det rart hvordan dagene går. Når vi våkner er det kanskje en ny dag. Vi våkner og tenker at den forrige var bra, eller dårlig. Hjelper det? Det er ikke enkelt å takle timene som kommer, ikke minst de timene som har gått. De er historie. Blir de en visjon? En skygge av det som har vært?
Så kommer en dag vi skal bruke konstruktivt. Blir den det, eller senkes den i det havet som kalles ”drømmenes hav?” Eller vil vi være i virkeligheten, og tenke: ”Dette skal jeg gjøre noe med, og møte dagen slik jeg har tenkt den.”
Det kan bli en metafor. en virkelighetsflukt. En virkelighet som strømmer mot havet med voldsom kraft, ender i et hav der alle drømmene samles. Drømmer fra de menneskene som har sett det samme.
Hvor er stormene? Hvor er bakevjene der livet er på samme nivå med det man har tenkt seg? Man kan jo bli tatt av strømmen – bli ført til en ukjent plass.
De ligger der. De finnes i tankene. Men hvor er de? Hvor er de tankene jeg har tenkt å gjøre til virkelighet, hvor har de havnet? Er det en visjon? Er det noe som drømmes? Det kan tenkes. Men vi er jo tross alt her på denne jord. Vi lever i en verden hvor alt er virkelig. I en verden der alt lever. I en verden livet og håpet har skapt.
En ny dag. Livet begynner på nytt. Blomstene folder ut sine kronblader. Vår er gått over til sommer, høst, vinter – en ny tidsalder har begynt. Resten av livet, resten av de timene vi ikke har opplevd starter. Livets dagbok skriver nye kapitler, nye ord. Det må ses. Det er livet vi må leve. Noe annet er utenkelig.
Hvor dypt skal man tenke, hvor mange spørsmål blir svart?

Hvis man roper ut sine meninger fra et lite bygdesamfunn med det målet å overbevise de som bestemmer til å forstå at det ikke er størrelsen det kommer an på; men helheten, hva skjer da?
Da er det kanskje størrelsen det kommer an på når det kommer til stykket. Norge trenger ikke små bygder lenger, men skal integrere de små samfunnene inn i en større helhet. Før het det «by og land, hand i hand.» Har det uttrykket utspilt sin rolle? Det virker som om byhånda ypper til strid mot landhånda som gjør sitt ytterste for å holde hodet over vannet med de gjenværende ressurser bygda har.
Små kommuner blir tvunget til å legge ned skoler og barnehager til færre enheter, fordi makteliten ikke forstår at det tross alt er forskjell på by og land. Det går utover de små bygdene som er avhengig av de tilbudene de har. Forsvinner de, forsvinner også grunnlaget for videre utvikling.
Hvis man roper i skogen, får man svar? Det er slik mange i bygdene føler når ønsket om å beholde viktige institusjoner blir lagt fram for øvrigheten, men ikke blir hørt. De små overkjøres av de store.
Hvis bygdene skal holde på bygdefolket og vokse, må det være attraktivt å flytte fra by til bygd. Slik situasjonen er nå, er det mange som nøler. Hvor er den store fristende gulrota? Fortært av bompenger, dårlig kollektivtilbud, eiendomsskatt, og skolenedleggelser.
Et tankekors: Hva skjer med turismen hvis bygdene avfolkes? Alt gror igjen, kulturlandskapet forsvinner, og motivene alle vil ta bilder av finnes kun i historiebøkene og på gamle prospektkort. Det er sjeldent at man får svar hvis man roper i skogen, men forhåpentligvis får man det i rådhusets korridorer.
Jeg tror jeg blomstrer, blomstrer med angsten som næring. Tror jeg kan leve med den, se den inn i øynene. Erkjenne at den er der, godta de mørke dalene jeg av og til går meg vill i.
Kommer meg opp fra skyggene, strekker hendene opp mot den høstlyse solen, kjenner livet presser seg inn i min bevissthet. Det er livet som stryker meg over pannen. Jeg ser ned i den mørke dalen. Der har jeg vært, men nå ser jeg utover lysets landskap, der skyggene er lange, formet av en søvnig sol som finner leiet bak horisontens grense.
Sitter stille, hører elvas kåte vårlyd der den raser ned fjellsiden, og ender i den stille fjorden. Kaffekoppen er snart tom, og jeg vurderer å fylle den igjen, lytte til fuglene som leker i trærne.
Det er en urgammel lek, nye generasjoner livskraftige fugler kan fly gjennom et landskap som snart smaker av sommer. Men en kald trekk smyger seg rundt hushjørnet til den lille butikken, og jeg går inn for å fylle kaffekoppen. Sommeren lar vente på seg.
En liten kaffekopp, benken, og fuglene i trærne. Det som virker så ubetydelig blir så universelt. Selv på en benk i ei bygd mellom høye fjell; skapes noe nytt.

Ser en vårblå himmel. Solen stryker lett over snødekte fjelltopper. Den leker med årstiden, minner oss på at det har kommet en ny. Før vi vet ordet av det er den her, og alt er forandret. Det hvite blir grønt, solen forandrer alt. Livet starter på nytt, som det har gjort i en liten evighet.
Livet står opp fra det døde. Vinteren må vike for noe enda sterkere, lysere, varmere. Det hvite må vike for fargene som gjør våren til virkelighet. Den kommer, solen har fått friheten tilbake, og skinner der det før var skygge.
Det var skygge hele vinteren, lyset får overtaket etter mange måneder, snøkrystallene reflekterer de varme strålene, smelter sakte – blir til vann, renner mot den blå fjorden, blir borte i vannmassene sammen med millioner andre dråper som skal samme veien.
Sånn skal det skal være, og må være. Vi gleder oss til det, og drømmen om kuldens reise. Endelig kommer varmen og forvandlingen. Den forvandlingen er selve håpet gjennom en kald vinter. Drømmen har blitt til virkelighet, og iveren etter å oppleve våren; forvandler oss til våryre skapninger som vender blikket mot den stjernen som gir oss livskraften.
Men det er det lenge til – eller er det det? Hvor lange er månedene i den store uendeligheten? Bare noen millisekund. Plutselig er årstiden her, den store stjerna har smeltet bort alt det kalde. Da er det vel ikke så farlig at vi venter. Det er jo ikke lenge til.
Evigheten er lenger unna, og det er kanskje like greit. Da kan vi glede oss over det som kommer om noen sekunder, minutter, timer. Det er bare å smøre seg med tålmodighet, så kommer den før vi aner det.
Det skjer her og nå. Tenker vi på det, eller blir det en selvfølgelighet?

Dalen er mørk og ensom,
lyset skinner fra fjellets snø,
mens det våryre treet,
strekker greinene mot dalens lune verden,
og pynter seg,
i livsgrønne farger.
Reinen skuer mot bildet,
med naturens eget blikk,
stegene setter avtrykk,
i lyngets myke verden,
og søker mot nye fjell.
Så går alt mot natt,
lager spor av lys i mørket,
på bjørkenes høye kroner,
så skråningene finner freden,
og markene sovner stille,
av aftenbrisens sang.
Regnet byr opp til dans.

en resursside om kreativ skriving