Er dagene helt like? Den ene går i samme tog som de neste. Føyer seg inn i rekka av en samling av monotone timer. Noen vil påstå at vi trenger forandring – gjøre ting på en annen måte, realisere drømmer man har hatt lenge. Kanskje det er svaret, eller er det noe annet som må til?

Gi forandringen et fast grep. Gå mot noe nytt, kjenne på livets mange farger, smaker, gleder, sorger. Blir det ikke nok forandring av det? Vi trenger kanskje ikke mer. Vi må bare innse at det er forandring nok.

Vi blir vel aldri helt fornøyd. Må strekke seg mot noe uoppnåelig, som få har mulighet til å oppnå.

Det er jo greit å være fornøyd med tingenes tilstand. Kjenne at livet ikke trenger å by på ting man ikke kan eller vil oppnå. En enkel leveregel – en regel som skaper ro i sinnet, gjør plass for tanker og kreative løsninger. Vanskeligere er det ikke. Men man må kaste seg ut i det, ut i det med et positivt sinn. Først da kan livet skape nye muligheter man ikke trodde fantes.

Det er rolig, ingenting høres, bare hjerteslagene kan jeg kjenne. Så verdifull den er, stillheten. Så stille alt er når mørket pakker inn dagen og gir alt til natten. Tankene kan sveve rundt i stillhetens univers, og finne roens galakse. 

Så er alt borte. Mørket, roen, og stillheten. Dagens timer setter fart, raser av gårde på veien av lyd, lys, og alt som hører med i dagens virkelighet. De skal også være der.

Det er bare å dufte – krydderet i tilværelsen. Det trenger ikke å være de store tingene, men duften av de små nyansene. Se den lille solstrålen som treffer en vårkåt jord. Se det som kommer med lupe, og et lite mikrokosmos av opplevelser åpenbarer seg. Da vil en grå hverdag forvandles til noe fargerikt.

Lysets spekter og duftene er der. Bruk sansene, ta inn det livet har å by på. La reisen bli en vandring i det små og store.

La den komme, når natten er over. La den fylle bevisstheten, kjenne den strømme gjennom kroppen med hele dens innhold. La den komme over dørterskelen, fylle alle rom, utsikten, de nakne trærne utenfor vinduene. Ja, la den fylle hele verden. Det mørke universet med alle stjernene og planetene. De store galaksene får også være med.

Også det lille må med. Det som virker ubetydelig, men som ikke er det. Alt har noe å gi.Så dag; kom når natten er over, og morgenlyset maler himmelen rød. Om du ikke er det,er du likevel velkommen.

Ser ikke, men hører alt. Lykken fra de dype skoger, og håpet suser i kor med bekkene som kaster seg ut fra de bratte fjellsidene.

Det er mørkt, men samtidig lyst. Lyden av lyset der det vandrer mot horisonten, og blander seg med fargene fra solskiven. Hører stillheten, der den skaper ro i tankerekkene. Lyden av bølgenes kjærtegn mot stranden blir sterkere.

Hører natten, den omfavner alt. Skyggene forsvinner, den blir mørk og myk.

Jeg ser det som er inni meg. Tar det med ut, og lar alt flyte med vårvindene. Jeg ser, lar alt dra avgårde. Så sitter jeg på svaberget, ser det forsvinne bak den røde horisonten.

Da kjennes friheten, kan nyte solens overgivelse, og tar natten vel imot. Det er så enkelt, samtidig vanskelig. Jeg gjør det enkelt, lar vindene gjøre sitt.

Er det rart hvordan dagene går. Når vi våkner er det kanskje en ny dag. Vi våkner og tenker at den forrige var bra, eller dårlig. Hjelper det? Det er ikke enkelt å takle timene som kommer, ikke minst de timene som har gått. De er historie. Blir de en visjon? En skygge av det som har vært?

Så kommer en dag vi skal bruke konstruktivt. Blir den det, eller senkes den i det havet som kalles ”drømmenes hav?” Eller vil vi være i virkeligheten, og tenke: ”Dette skal jeg gjøre noe med, og møte dagen slik jeg har tenkt den.”

Det kan bli en metafor. en virkelighetsflukt. En virkelighet som strømmer mot havet med voldsom kraft, ender i et hav der alle drømmene samles. Drømmer fra de menneskene som har sett det samme.

Hvor er stormene? Hvor er bakevjene der livet er på samme nivå med det man har tenkt seg? Man kan jo bli tatt av strømmen – bli ført til en ukjent plass.

De ligger der. De finnes i tankene. Men hvor er de? Hvor er de tankene jeg har tenkt å gjøre til virkelighet, hvor har de havnet? Er det en visjon? Er det noe som drømmes? Det kan tenkes. Men vi er jo tross alt her på denne jord. Vi lever i en verden hvor alt er virkelig. I en verden der alt lever. I en verden livet og håpet har skapt.

En ny dag. Livet begynner på nytt. Blomstene folder ut sine kronblader. Vår er gått over til sommer, høst, vinter – en ny tidsalder har begynt. Resten av livet, resten av de timene vi ikke har opplevd starter. Livets dagbok skriver nye kapitler, nye ord. Det må ses. Det er livet vi må leve. Noe annet er utenkelig.

Hvor dypt skal man tenke, hvor mange spørsmål blir svart?

Ser en vårblå himmel. Solen stryker lett over snødekte fjelltopper. Den leker med årstiden, minner oss på at det har kommet en ny. Før vi vet ordet av det er den her, og alt er forandret. Det hvite blir grønt, solen forandrer alt. Livet starter på nytt, som det har gjort i en liten evighet.

Livet står opp fra det døde. Vinteren må vike for noe enda sterkere, lysere, varmere. Det hvite må vike for fargene som gjør våren til virkelighet. Den kommer, solen har fått friheten tilbake, og skinner der det før var skygge.

Det var skygge hele vinteren, lyset får overtaket etter mange måneder,  snøkrystallene reflekterer de varme strålene, smelter sakte – blir til vann, renner mot den blå fjorden, blir borte i vannmassene sammen med millioner andre dråper som skal samme veien.

Sånn skal det skal være, og må være. Vi gleder oss til det, og drømmen om kuldens reise. Endelig kommer varmen og forvandlingen. Den forvandlingen er selve håpet gjennom en kald vinter. Drømmen har blitt til virkelighet, og iveren etter å oppleve våren; forvandler oss til våryre skapninger som vender blikket mot den stjernen som gir oss livskraften.

Men det er det lenge til – eller er det det? Hvor lange er månedene i den store uendeligheten? Bare noen millisekund. Plutselig er årstiden her, den store stjerna har smeltet bort alt det kalde. Da er det vel ikke så farlig at vi venter. Det er jo ikke lenge til.

Evigheten er lenger unna, og det er kanskje like greit. Da kan vi glede oss over det som kommer om noen sekunder, minutter, timer. Det er bare å smøre seg med tålmodighet, så kommer den før vi aner det.

Det skjer her og nå. Tenker vi på det, eller blir det en selvfølgelighet?