Det er da ikke så enkelt å legge seg, når Ole Lukkøye er i full gang med juleforberedelsene, og glemmer stakkars meg som prøver å sove. Er det ikke typisk?

Her ligger jeg og vrir meg. Prøver å telle sauer, men de er slaktet, og ligger i kjøttdisken; forvandlet til pinnekjøtt og andre godsaker.

Nei, denne julestria er ikke enkel når det stormer som verst. Det er ikke bare mellom øra det stormer, ute har det stormet i flere dager, og bløt snø har falt ned i mengder.

Fullstendig kaos. Person- og lastebiler fant veien ut i grøfta, og julestemningen fikk nok en alvorlig knekk til mang en yrkessjofør.

Hvorfor kan det ikke være slikt vær som vi har hatt i de siste ukene? Ti grader og null snø? Snøskuffen sto trygt i garasjen, og brøytebilbudsjettet urørt. Det hadde vært noe det. Eller?

Ønsketenkning kalles det. Det er jo ikke lenge til jul, så snøen måtte komme før eller siden. Men den kunne godt ha kommet i mindre doser.

Så ligger jeg her da, og venter på at Ole Lukkøye skal forbarme seg over meg. Det håper jeg da inderlig. Men mye kan skje i denne søte førjulstid.

Hvorfor må dagene være så forskjellige? Hvorfor kan jeg ikke planlegge alt på forhånd, så jeg vet hva som kommer? Ja, hva som hender meg i nær framtid?

Ønsketenkning er et dekkende uttrykk. Jeg kan ønske meg mye som gjør hverdagen lettere, men jeg får det ikke. Det er ikke oppnåelig. Det er ikke virkeligheten. Men håpet ligger og flyter i drømmens hav – langt fra land.

Det er ikke lett å godta den harde virkeligheten, men man må gjøre det. Ellers så går man seg vill i en uvirkelig verden, langt fra virkeligheten, i en verden som er langt fra den vi kjenner .
Vi blir vår egen fiende. Uvirkeligheten erobrer virkeligheten, og vi blir ført inn i et ukjent landskap vi ikke kjenner oss igjen i. Vi kan ikke leve der – kommer til å dø, forsvinne inn i en drømmeverden som ikke fins.

Vi må være i virkeligheten, leve i den, og dø i den. Det er ikke stort annet å gjøre, men godta virkeligheten slik den er, og ikke tro på noe uoppnåelig, noe som bare oppfylles i drømmene.

Så irriterende! Ingenting fungerer som det skal! Når jeg skal se en film på Pc-en; hakker det slik at det ikke er mulig å se hva som foregår. Er det slik vi skal ha det i det Herrens år 2011?

Skulle det ikke bli så enkelt med den nye teknologien? Livet skulle jo bli så forbasket lett?! I stedet får vi hjerteinfarkt av filmen som ble leid på nettet der den hakker og stykker opp den visuelle nytelsen – ja, skaper en intens irritasjon som ikke fantes før.

Er det ikke slik at vi skulle få et enklere liv når den moderne teknologien så dagens lys? At vi kan sitte hjemme uten å ta bena fatt til nærmeste videoutleie, for å leie noen VHS-er, dra hjem, der vi får en vellykket aften med rødvin, pluss en saftig biff som forsterker hele greia?

Det er nok drømmen. Men slik er det ikke. Vi bekymrer oss over at bredbåndet er for tynt – fiberoptikk, eller ikke – det er spørsmålet. Skal man leve i en konstant frykt for at Internettet ikke vil fungere, og at livet faller i grus fordi man ikke kommer inn på nettbanken, slik at regningene ikke blir betalt? Og at postkassen blir overfylt av purringer fordi alt har gått i stå?

Var det bedre før? Tjaa…

Dagene går. Verden er i konstant forandring. Når får vi ordene igjen? Når ser vi at livet tross alt går videre? Inntrykkene har preget oss. Sterke følelser har satt sine dype spor i et folk, som ikke ville tro at en slik tragedie ville ramme. Men tragedien ble en realitet, og hele Norge ble en krigssone.

Men livet vil gå videre. Vi må se at det finnes muligheter selv om alt det vonde har satt sine spor – livet er der; der framme hvor mulighetene, håpet sprer sitt lys, og solnedgangen blir et tegn på at en dag er forbi – en ny ligger der og venter.

Skal det være slik? Hvorfor skal vi vente på at det gode skal seire over det vonde, og at mennesker med onde hensikter skal prøve om vi virkelig elsker? Hvorfor skal noen være så feige at de dreper mennesker som ikke vil drepe?

Rosehavet sier oss noe. De rosene som blir et minne om tapte liv. Liv som kunne ha sprunget ut i full blomst, men døde som knopper. Det er feigt. De skulle ha levet, men fikk ikke oppleve fruktene av sin livsglede.

Det eneste vi kan gjøre; er å minnes – minnes de som ikk ér mer, men lever i hjertene våre for alltid.

Det er helt ufattelig. Hvordan kan noe slikt skje?  Slikt skjer jo i andre land, og ikke i Norge? Men nå har det skjedd. Mange unge liv er revet bort – hardt og brutalt. Det er få ord som kan beskrive den tragedie som utspilte seg på Utøya den 22 juli, der ungdom skulle glede seg over det demokratiet vi lever i. Det fredelige landet som innlemmer alle, uansett hudfarge, politisk ståsted, og tro.

Onde krefter ville det ikke slik. Plutselig var tragedien et faktum. Bomben gikk av i hjertet av demokratiet vårt, og unge mennesker ble massakrert. Det er en ufattelig tragedie. En tragedie som hører hjemme i en virkelighetsfjern skrekkhistorie.Hvorfor må det skje? Hvorfor må vi oppleve det som ikke skal oppleves? Det kommer som et sjokk. Det er ikke til å tro. De handlingene skjer jo ikke her – ikke i lille Norge. Andre land har opplevd det, men vi skulle jo ikke oppleve dette. Det ligger ikke i vår natur. Vi skal ikke være voldelige. Vi driver ikke med terror. Men nå har det skjedd. En av våre egne utførte en handling som er helt uvirkelig.

En bombe sprenges i hjertet av Norge. Ungdommer som skal føre det norske demokratiet videre blir utradert. Tenk; han er en av oss? Hvordan kan et menneske gjøre noe slikt mot sitt eget folk? Ja, et folk som vil skape et land hvor alle kjemper for å respekterer hverandre? Slike mennesker vil drepe tanken om at alle skal leve sammen, selv om vi har ulike meninger om hvordan landet vårt skal styres. Drepe demokratiet. Drepe den friheten vi har til å mene noe.

Dagen i dag er resten av mitt liv. Det er ingen vei tilbake. Jeg må videre – alle må videre. Gå veien inn i en uviss fremtid. Vi vet ikke hva den bringer, men ser bare konturene – et omrisse av hva som skjer.

Hvordan kan vi leve i en verden som er i konstant forandring? Jo, følge med den når tiden raser avgårde, og det er bare så vidt vi greier å følge den? Alt beveger seg mot den fremtiden vi ikke vet noe om.

Men ingen kan forutse alt selv om noen tror det. Plutselig kan livet ta en annen retning. Ta en uventet sving før vi vet ordet av det. Stien går gjennom et terreng vi ikke kjenner, og usikkerheten sprer seg. Tørr vi det?

Det er resten av vårt liv. Utfordringer, gleder, og sorger står i kø for å oppleves. Det er ingen vei tilbake, selv om vi noen ganger skulle ønske det.

Vi må ta utfordringen. Kjenne livet strømme gjennom årene, tankene, og de mange opplevelsene. Det er ingen grunn til å være pessimistisk selv om det er det enkleste i den verden vi lever i. Så fortsetter vi å leve. Fra i dag og livet ut.

Det er rart hvordan minnene strømmer på når man besøker gamle trakter – ja, der man har vokst opp. Trått sine barnesko, blitt oppdratt på best mulig måte av sine foreldre. Man tenker tilbake da ordet ”bekymring” ikke eksisterte, og alt var en lek – i alle fall nesten. Lekte seg gjennom barndommen for å få dagene til å gå. Og det gjorde de.

Plutselig ble de borte, og en ny tid startet. Voksenlivet. Det nådeløse voksenlivet, hvor nye uttrykk ble skapt. Bekymring, ubetalte regninger, oppdragelse, huslån, og mange flere. Vi blir nådeløst kastet inn i den nådeløse voksenverdenen. Hvorfor godtar vi det? Hvorfor setter man seg selv i en slik situasjon? Hvorfor skaffer vi oss gjeld opp til ørene og hjelper bankene med å tjene en haug med penger?

Vi må gjøre det. Det er ingen vei tilbake. Vi blir aldri barn igjen – det er de nådeløse fakta. Den eneste muligheten er å tenke tilbake – tenke på det bekymringsløse live vi hadde. Eller ha en barnslig tanke i ny og ne. Ikke være for voksen. Hold nysgjerrigheten og leken i hevd. Glemmer man det har vi tapt, og livet blir enda vanskeligere. Bekymringene mer intens, og alt blir negativt. Det å leve blir et slit. Det å leve blir så alvorlig at vi glemmer barnet i oss.

La barnet få fritt spillerom av og til. Slipp det løs og lek. Livet selv er ingen lek, så vi må leke at det er det. Vanskelig kan det være, men hvis man får det til legger man grunnlaget for en tilværelse som ikke er så intens.

Hvorfor skriver jeg dette? Svaret er at jeg strever med dette selv, og hver dag er en kamp for å gjøre livet litt lettere å leve. Finne barnet i seg, og lek en lek. Glemme livets harde realiteter en stakket stund. Undre seg over ting det ikke finnes svar på, men som uansett er der. Rett og slett ha barnets undring.

Greier jeg det? Greier vi det? Det gjenstår å se.

Det å tømme hodet for tanker kan være nyttig, men vanskelig. Å se livet sitt som en utfordring er bra, men når alt føles håpløst reagerer kroppen negativt. Stress, mas, og tanker som river og sliter. Hvorfor skal det være slik?

Hvorfor skal jeg oppleve alt det negative, mens andre rundt meg har et liv uten de problemene jeg har? Det er urettferdig! Jeg stresser, jeg sliter med å se lyset i livet. Greier rett og slett ikke å gå videre. Det blir en ond sirkel. Dagen i går var så bra, mens dagen i dag er helt forferdelig. Hvorfor kan jeg ikke oppleve slike dager oftere? Se alt livet er lik alle de andre rundt meg. Jeg vil ut av meg selv, se livet mitt utenfra. Kjenne at det er noe som heter hvilepuls, ro, lykke, og positive tanker.

Jeg vil ha det andre har – ja, ha en tilværelse jeg kan leve med. Gjøre det jeg har lyst til. Slippe å slite med alt. Reise til et sted der sinnet kan finne fred – der de grå dagene ikke eksisterer, og solen skinner på en sandstrand. Der jeg kan se utover et blått hav, og kjenner lukten av fred og ro. Jeg må finne den plassen – jeg må reise dit. Men jeg kan ikke. Jeg må sitte her og tenke på alt jeg ikke får gjort, mens alle andre kan nyte livet.

Det er ikke sikkert det er slik. Det kan være noe jeg tror… Men jeg vil ikke tenke på det – ikke nå. Jeg må leve i nuet. Tenke på de mulighetene jeg har får å få et lykkelig liv. Men hva er lykke? Er det en drøm? Er det noe jeg innbilder meg, eller er lykken like rundt hjørnet?

Det finnes mange hjørner der lykken kan gjemme seg bak. Noen strever for å finne den, mens andre finner den lett. Det er rart hvordan livet kan være.

Jeg må nok lete videre, men om jeg finner den absolutte lykken er ikke sikkert. Det er ikke så farlig. Det er mange som har det verre en meg. Jeg har det faktisk ganske bra – når jeg tenker meg om. Det er ikke så vanskelig.

Er det ikke rart hvordan dagene går. Når vi våkner er det en ny dag. Vi våkner og tenker et den forrige var bra, eller dårlig. Hva hjelper det? Det er ikke enkelt å takle timene som kommer, ikke minst de timene som har gått. De er historie.

Blir de en visjon? En skygge av det som har vært?

Så kommer en dag vi skal bruke konstruktivt. Blir den det, eller senkes den i det havet som kalles ”drømmenes hav?” Eller vil vi være i virkeligheten, og tenke: ”Dette skal jeg gjøre noe med, og møte dagen slik jeg har tenkt det?”

Det kan bli en metafor. en virkelighetsdrøm. En virkelighet som strømmer mot havet med en voldsom kraft, og ender i et hav der alle drømmene samles. Drømmer fra de menneskene som er på samme bølgelengde.

Hvor er stormene? Hvor er bakevjene der livet er på samme nivå med livet man har tenkt seg? hvor er drømmene?

De ligger der? De finnes i tankene. Men hvor er de? Hvor er de tankene jeg har tenkt å gjøre til virkelighet, og hvor har de havnet? Er det en visjon? Er det noe som drømmes? Det kan tenkes. Men vi er jo tross alt her på denne jord. Vi lever i en verden hvor alt er virkelig. I en verden der alt lever. I en verden der livet er skapt – eller skapt av ingenting.

Det går mot en ny dag. Livet begynner på nytt. Blomstene folder ut sine kronblader. Vår er gått over til sommer, og en ny tidsalder er begynt. Resten av livet, resten av de timene vi ikke har opplevd starter. Livets dagbok skriver nye kapitler. Skriver nye ord. Det er dette vi må se. Det er det livet vi må leve. Noe annet er utenkelig.

Men vi går videre. Livet dagbok skriver nye kapitler, nye avsnitt, nye setninger. Mange metaforer tenkes, skrives.