Da er mai over – vårmåneden over alle. Nå er den over, historie. Men slik har det vært, og slik skal det være. Selv om det er vanskelig å godta at solen snur om noen uker, så gjør den det. Vi får nyte nuet, trekke sommeren inn med fulle drag.

Det er lyst om morgenen. Når solen titter inn gjennom soveromsvinduet er det lettere å plante begge bena på gulvet, uten å kjenne kulda snike seg oppover leggene. Nei, vi skal ikke klage. Selv om dagen byr på et vær som minner om høst, kommer det dager at soverommet er overopphetet, og muligheten for å sove en time ekstra ikke er til stede.

Da er det absurd at vi klager. Det er da mye bedre enn å fryse vettet av seg – eller? Mai ebber ut i alle fall. Junimåned kommer med sine lyse dager, og sommerferien er like rundt hjørnet – i alle fall for noen, mens andre må jobbe. Da drømmer man seg tilbake til den tiden da man hadde åtte uker ferie, og alle bekymringer var fraværende. Det var vel drittvær da også, men de dagene er ikke lagret i hukommelsen. De er slettet for alltid.

Én ting er i alle fall sikkert: Livet går sin gang, selv om det er siste dagen i mai.

Det er smittsomt – så forferdelig smittsomt. Da siktes det til vedhugging. En besettelse som går ut over tette familierelasjoner, og ikke minst naboer. Man sitter på verandaen med ei god bok. Så skjer det: Motorsagen! Den forbannede motorsagen høres ut som et vilt dyr som er i ferd med å fortære sitt bytte.

Man titter opp fra boka, og ser villskapen til naboen mens han med håndfaste bevegelser hugget opp de stakkars trærne som har endt sine dager, fordi de skal varme kalde skrotter neste vinter.

Som sagt er det smittsomt. Plutselig høres det flere motorsager som gjør sitt – ja, de sager i kor. Noen lysere enn andre. Egentlig er det ganske imponerende. Er det urmannen som utfolder seg? Testoseronet som flyter i årene, og gjør sitt? Man kan jo lure.

Det er nok overlevelsesinstinktet som gjør sitt.

Men det er jo bra, selv om freden som hadde sunket seg brått blir brutt. Kanskje det er på tide å gjøre noe selv? La råskapen få fritt spillerom? Legge den spennende boka til side å kaste seg ut i det?

Det er kanskje like greit å sitte på verandaen med boka, slik at man blir vant til de lydene som en bensinmotor lager, samt se naboen få ut all verdens aggressjon på noe vedkubber som omdannes til pinneved. Som sagt: Det ligger jo en haug bak huset og venter på å bli ved som passer i vedovnen i kjellerstua.

Men hva gjør vel det? Den kan jo vente til en annen dag når jeg har lest ferdig boka «Skogbruk i praksis».

Det går ikke. Det går bare ikke. Ingen kan forstå det – ingen, bare meg selv. Er det så vanskelig å forstå? Det er de harde realiteter. Det er virkeligheten. Hvem kan forstå det? Ingen. Bare meg selv – det er nok for meg. Men hvordan takler man det?

Hvor er verden? Hvor er alle menneskene jeg ikke ser? Hvor er alle? Jeg ser ingen, bare meg selv. Hvorfor det? Jeg blir som et barn igjen – hver dag begynner jeg på nytt – hver dag er et tankekors, der jeg kan sette meg ned å tenke på det jeg ikke har gjort, eller det jeg ikke får til.

Et veiskille hvor alt står stille noen sekunder, hvor alt er stillhet, hvor mulighetene ligger. Det er bare å finne dem – gripe dem. Men det er så vanskelig å se – ja, så vanskelig å se virkeligheten slik den er. Det livet man lever.

Kan jeg vandre en annen vei? Kan jeg stake ut en ny kurs? Kan livet få en ny virkelighet?

Hvor ligger kilden? Hvor ligger alt jeg har gjort og ikke kan gjøre annerledes? Nå stiller jeg mange spørsmål, men det er nok det livet krever. Mange spørsmål, noen svar, og mange som ikke kan besvares. De er der – de skal være der. Det er drivkraften for at livet skal gå videre.

Ingen kan gjøre det for meg – ingen kan gå den veien – bare jeg.

Hvorfor være så realistisk? Hvorfor stiller jeg alle spørsmålene jeg ikke får svar på? Skal det være drivkraften? Jeg forstår ikke hvorfor jeg stiller meg de spørsmålene, men jeg gjør det. Tvinger meg til å forstå alt, men kommer til kort.

Det skal være slik. Jeg må innse det. Jeg må være i en virkelighet jeg kan se, ikke ønske. Spørsmålene er så langt unna. Jeg kan ikke nå svarene, men ønsker at jeg kunne ha gjort det.

Dagen med stor D. Alle stuper ut i dresser, bunader, og den finstasen som trengs for at dagen skal bli vellykket. 17. mai rører ved alles hjerter, og nasjonalfølelsen er til å ta å føle på. Noen går i tog, mens andre feirer hjemme. En personlig feiring, og flaggfargene strømmer gjennom hjertet.

Feire dagen i fred og ro. Ja, forfatte sin egen 17. mai-tale. Kjenne at våren strømmer gjennom årene. Kan ikke det ikke være like greit? Selvsagt er samhold og tilhørighet viktig, men ikke alt.

Dagen er tross alt er først og fremst for barna. Bjørnstjerne Bjørnson tenkte på barna – ja, at de skal føle på kroppen at Norge har bursdag. Det er som et gedigent bursdagsselskap. Is og brus spises i enorme mengder, korpsene formidler nasjonalfølelsen, og barna gleder seg.

Dette er unikt. Norge feirer nasjonaldagen med barna i sentrum, mens resten av verden har militærparader, og taler av maktapparatet. Den eneste markeringen med millitært innslag i Norge er garden. Men det preger ikke dagen.

Så kan alle glede seg. Selv om været slår seg vrang har Norge bursdag. Bjørka er grønn, og minner oss om at sommeren er like rundt hjørne.

Se våren
kler seg i farger
og livet er nytt

Det å leve; er å se seg selv i et større perspektiv. Grip dagen – føl den. De timene vi har er en gave, der minuttene, sekundene, timene, raser i en fart vi ikke aner konsekvensene av. Så kan vi se livet, døden, og alt som eksisterer. Men det viktigste av alt er livet. Det er her og nå. Noe vi kan føle, ja kjenne på kroppen.

Vi må bruke sansene våre, ikke lukke oss inne i en tilværelse der omgivelsene er stengt ute, og inntrykkene svever forbi uten at vi merker det. Da har vi tapt – overlatt livet til andre som har forstått meningen.

Dagen i dag kommer aldri igjen, og alt innholdet blir med på ferden til landet vi ikke kan nå.  Vi vet at det eksisterer – skimte det bak ryggen vår. Så går dagene – sakte, og noen ganger er de over før vi aner det. Hva gjør vi, så de ikke blir meningsløse? Så vi kan legge bak oss dager som var meningsfylte?

Solen varmer, og de fleste kjenner at humøret har fått en ny vår. Glede samt forventning har tatt plassen til dårlig humør, og klaging over at været er så forferdelig. Endelig kan man henge boblejakken i skapet, og ta med seg fiskestangen til et snøfritt svaberg. Er det ikke godt?

Det er som om alt starter på nytt. Det er som om den håpløse tanken er borte. Solen har drept den, gravlagt den noen måneder. Da er det godt å leve.

Våren er en deilig tid, og mange vil ut av hiene sine. Med knoppene på trærne, blomstene, og den milde vinden, får alt til å starte på nytt. Ingen må komme å si at våren har null innvirkning på humør, virkelighetsfølelsen, og tilhørigheten.

Er det ikke rart? Plutselig er den her – den årstiden de fleste liker aller mest. Vi snakker om den, skriver om den, og skaper oss drømmer om hvordan denne sommeren vil bli. Alt blir forandret. Til og med hvordan vi tenker forandres. De mørke tankene byttes ut med lyse, og det blir lettere å stå opp om morgenen.

Det som kan være vanskelig er å legge seg. Jo lysere det blir utover kvelden jo vanskeligere blir det å finne søvnen. Men er det så farlig? Før vi vet ordet av det er lyset borte, og vinterdvalen er igjen et faktum.

Men la oss nyte øyeblikket – her og nå, time for time. Merke hvordan alt forandres fra brunt til grønt, fra en fargeløs natur, til de mange fargene naturen har å by på.

Det eneste problemet er de virile kattene som også har funnet ut at det er vår, og markerer sitt territorium. En intens lukt sprer seg – en grusom gjennomtrengende lukt som må bekjempes med en mengde kjerringråd. Pepper, edikk, og andre middel som man tror hjelper benyttes i store mengder. De eneste som liker dét er handelstanden.

Men kattene kan jo ikke noe for at hormonene syder, når de små hjernene får beskjed om å produsere enda en generasjon. Genene skal jo spres til flest mulig. Da er det kanskje ikke så farlig at det lukter litt – eller? Katteelskere liker det i alle fall. Så får de som ikke er så begeistret bite tennene sammen.

Noen dager er man helt blank. Hjernen fungerer ikke, timene snirkler seg av gårde, og dagen virker mye lengre enn dagen før. Som regel starter det når man slår opp øynene. Tanken på å bevege seg, yte noe, gjøre dagen meningsfull, er som en ørken med mange mil til nærmeste oase.

Gir opp før man i det hele tatt har begynt. Men selv på slike dager fins det mening. Man skal ha dem, og merke at ingen er like. De skal heller ikke være like meningsfulle, kreative, og sprudlende. De skal være slik for at de dagene som er kreative og meningsfulle skal legges merke til. Hvis alle dager hadde vært like ville vi ikke merket dem, og rast forbi.

Livet har mange utfordringer. Kjedsomhet er en tilværelse det er vanskelig å takle. Alt skal gå så fort. Dagene skal være stappfulle av utfordringer. Vi higer etter å bli mette av inntrykk, fulle av lyder fra det moderne samfunnet. Vi komprimerer den verdenen vi lever, slik at alt blir tilgjengelig, og beveger seg i en rasende fart. Glemmer alt det rolige, slik at kroppen blir sliten av alt jaget.

Hvor er roen? Det å gjøre ingenting, men fundere på spørsmål man ellers ikke har tid til å tenke? Som er stengt inn i et lite rom kalt «undring»? Har de dagene blitt luksus?

Av og til kommer dagene sigende, og legger alt til rette, men vi takler dem ikke. Vi har glemt tanken på at vår verden består av en befriende stillhet.

Sikten er lik null, og verden ligger der usynlig bak den tykke tåka. Egentlig skulle det ha vært vår, men den er utsatt på ubestemt tid. Snøen er råtten selv om det har kommet litt nysnø i løpet av natten. Den forsvinner. Fuktigheten ligger som ei hinne på asfalten, og gjør bilkjøring til en utfordring. Man må i alle fall ta det med ro.

Hvor er egentlig våren? Kommer den når vi minst venter det? Når vi har gitt opp tanken på den? Det er egentlig utenkelig at den kommer – i alle fall virker det slik. Det gjør det hvert år.

Hvis man tenker seg om; er det vanlig prosedyre å bli skuffet. Forventningen kveler fornuften. Alle vet jo at våren kommer. Noen år er den her når vi minst venter det, mens andre år strekker det ut i langdrag.

Skientusiaster har i alle fall lykkelige dager, der de raser gjennom skogene, og har glemt at det faktisk er vår. Rosene skulle ha vært klipt, og plommetreet stusset før sevja har nådd toppen. Men hvem tenker på det under slike forhold?

Det er bare å gå i dvale igjen – innse at denne dagen er det snø, tåke, og null grader. Man må jo gjøre det beste ut av det. Trekke pusten, stå opp, se ut av vinduet, smøre matpakken, og gjøre seg klar til en ny dag. Eller gjøre seg klar for å møte natten iført pysjamasen, med den tanken på at man må grave frem bilen klokken seks om morgene. Vi klager ikke, men konkluderer med at virkeligheten er slik.

God morgen, eller god kveld om man vil.

Skuffet? ja, det kan man si. Hva skjedde? Jo, et sanseinntrykk som fikk humøret til å gå over til akutt motløshet. Det var i morges det skjedde, når jeg dro fra soveromsgardinene. Det snødde og temperaturmåleren viste én minus. Jeg myste ut og mistet det snevet av humør jeg bruker å ha klokken seks om morgenen.

Jeg måtte innse det: Jeg kunne ikke gjøre noe med det. Ingenting. Sånn sto jeg noen noen sekunder, men hverdagen tok meg igjen, og de vanlige prosedyrene skulle gjennomføres. Det ble en kamp for å møte det som ikke lignet vårvær.

Hvorfor lærer jeg ikke? Hvorfor kan jeg ikke innse at jeg bor i Norge? Alle de spørsmålene som dukker opp i slike situasjoner. Den romantiske tolkningen av vårt hardbarkede klima må bokstaveligtalt legges på is.

Så var det bare å stupe ut i det. Møte den harde virkelighet. Bevege seg ut, bort fra den lune sengen, bort fra varmen og ut i vinterkulda med begge beina.

Nå står jeg her, og ser snøbygene sige inn fjorden. Det ser ut som en vegg som beveger seg – sluker alt i dens vei. Legger alt som har med våren å gjøre i ruiner. Veggen treffer med full kraft, og snøen laver ned.

Jeg har lært noe nytt, noe viktig, noe jeg glemmer om noen dager: Jeg skal aldri håpe for mye. Aldri forberede meg på at våren er her over natta, selv om det tross alt går an. Heldigvis.

Dagen går uansett, og været får bli som det blir. Metrologen kan ikke gjøre annet enn å innformere om at det kommer mer fra de grå skyene, som blir presset innover land av de kraftige lavtrykkene fra vest. Vi må bare svelge de harde fakta, se det positive i tilværelsen – selv om vi må avlyse dekkskiftet på bilen, og at snøspaden blir sysselsatt enda noen dager.

Det gjør da ingenting. Vi bor da i et fritt land, uten alt for mange naturkatastrofer og kriger. Vi er heldige som kan leve i et land der infrastrukturen tross alt er bra, selv om noen veier skulle ha vært oppgradert. Se på andre plasser i verden, der infrastrukturen er helt ødelagt av naturens vrede.

Jorden er i konstant bevegelse. Kontinentalplatene beveger seg enten vi vil det eller ikke. Verden forandres hele tiden. Ingenting står stille. Vi må bare godta det, respektere det, og innrømme at vi har lite å stille opp med.

Det vi kan gjøre; er å legge oss litt tidligere om kvelden, så vi ikke blir så forbasket trøtt om morgenen.