Et dikt om lyset, mørket, og håpet.

Hvorfor ikke se kjærligheten,
der den setter spor,
i en verden full av tanker?

Hvorfor ikke se kjærligheten,
der den lever i en verden,
nær oss?

Hvorfor ikke?

Føl kjærligheten,
der den favner,
og skaper de tankene,
som overlever alt.

Den gamle dagen,

forsvinner,

inn i nattens stillhet.

Den gir liv,

til en ny,

med ungdommelig iver.

Ser ut av vinduet,

der alt gror.

Jeg gror med.

Stillhet,

lyset sveiper,

over nattens snø.

Hør, 

månens sang,

mot dalbunnen.

Elva synger, 

en kjent sang,

stjernene kjenner.

Fjorden forsvinner

inn i intetheten

en verden er borte

Tåken siger

inn mot land

møter vinden

Alt det bak

kommer til syne

fjorden byr opp til dans

Det er så stille, båten siger inn i lyset fra en søvnig dag. Vindene har reist til et annet sted, lar kvelden falle til ro.

Båten forsvinner bak neset, fjorden speiler seg i fargene, gjør seg vakker for natten.

Vårsolen varmer

stryker sine hender

over unge øyne

danser

på ungdommens enger

De glemmer ikke

sangen som har vært

går videre

nye tanker

inn i tidens timer

Ukjent verden

åpner seg

tidsregningen begynner

blomstene vender seg

mot framtidens sol

Årene setter spor

tiden blir gammel

glemmer ikke dansen

over engene

som ikke eldes

Går inn i dager

de ikke kjenner

ser seg tilbake

husker

at de har vært der

Vårsol blir sommersol

blikket

vendes mot

ukjent liv

det uprøvde

Men dansen

glemmer de ikke