Dalen er mørk og ensom,
lyset skinner fra fjellets snø,
mens det våryre treet,
strekker greinene mot dalens lune verden,
og pynter seg,
i livsgrønne farger.
Reinen skuer mot bildet,
med naturens eget blikk,
stegene setter avtrykk,
i lyngets myke verden,
og søker mot nye fjell.
Så går alt mot natt,
lager spor av lys i mørket,
på bjørkenes høye kroner,
så skråningene finner freden,
og markene sovner stille,
av aftenbrisens sang.
Regnet byr opp til dans.
Sender tankene
inn i natten
mot stjernene
Lysår borte
langt der ute
fødes skinnet
Jeg ser
at lyset
har nådd målet
Min natt
Dagen dør
livet
klamrer seg fast
i solnedgangen
mens jorden
snurrer rundt seg selv
Strengene vibrerer
toner
løftes mot himmelen
mens jorden
snurrer rundt
i et stille univers
De forsvinner
inn i evighetens sang
blir borte
gjemmer seg
sammen med
millioner andre
Det snør ute
våren reiste
plutselig dro den
frossent vann
renner som slanger
nedover
nedover
tyngdekraften
elsker
Jeg kan se ordene
de danser
rundt mitt hode
kanskje
de slipper inn
inn i dypet
der forandringen skjer
blir en historie
av fanga bokstaver
Jeg ser spor i snøen
fra mennesker
som ikke er der
ikke nå
men da
De var der
når sporene ble til
et avtrykk
et minne
fra en opplevd fortid
En dag smelter de
de viskes ut
av jordens forvandling
til en ny tid
hvor spor ikke ses
Ser ut i natten
snø
kvit snø
skjuler høsten
skjuler mørket
sender reflekser
mot stjernene
Går
mot døren
mot verden
Så er jeg der
eller kanskje ikke
men går
venter
på et liv
som er der
som venter
på meg
De svever
i tusen meters høyde
men lander
mykt
i en bevissthet
av undring
De svever
på vinder av tanker
Når de ikke
men er der
for å dele tankespillet
i en verden
full av inntrykk
De kan være synlige
usynlige
men duften kjennes
av ordene
som skaper
en resursside om kreativ skriving
Bloggen til Arvid Hernæs 