Jeg elsker
men glemmer
meg selv

Men jeg vet
at noen forstår
en følelse av vår

Jeg elsker
en kvinne
som elsker meg

Jeg elsker alt
men enkelt
nei

Men elske
kan jeg
og det gjør jeg

Med sannhet
og renhet
nei

Nå skal du leve
jeg skal tenke
oppleve at du
lever for meg

Jeg skal gjøre alt
i min tankes makt

Den vandrer

med sine farger

legger seg

i favnen min

elsker øyeblikket

og sovner

Den er en skygge
kommer
går

Forsvinner aldri
der noen
har gått bort
og ikke kan ses
føles
og savnes

Men den taper
når tiden er moden
men skyggen
vil alltid være der
og lure
bak hver en tanke

Gule blader
faller
mot en jord
som gråter høst
mens den dør
sakte

De forsvinner
blir borte
i tidens kretsløp

Nakne trær
venter
venter
på solens gjenfødelse

Solen faller
drukner i havet
mens bølgene
synger en sang
til kvelden

Dagen dør
natten trekker
sine første åndedrag
og lever et døgnflueliv

Den våkner
kveler natten
tenner livsgnisten
over østhimmelen

Det er dag, lyset triller over himmelen, skaper skyggedans der natten har vært. Værhanen peker mot vest fra kirkespiret, mens regnet skyller inn over jorden.

Livet er her, døden kan vente, kanskje en liten evighet, noen dager, eller timer. Men nå fyller livet dagen, sommeren spiller sin milde sang.

Men den slutter en dag, mens livet enda lever. Ingen kan unngå det, men håpet om noe mer høres fra de høye fjellene. Slik går dagen mot natt, natten mot dag, og livet mot en undrende evighet.

Gleden lever, men sorgen tynger langt der inne, hvor savnet er størst. Men dagen, natten, mørket, lyset, og undringen, svever ufortrødent videre.