Jeg må møte stillheten, og hører det jeg ikke kan. Da enser jeg alt livet gir, og forstår det jeg skal høre, ikke må.

Så går jeg mot grensen, den grensen jeg ikke ser, men vet er der. Så går jeg mot min virkelighet, som jeg ikke ser, men kan skimte.

Jeg går gjennom livet, setter fotavtrykk jeg ikke ser, men vet er der i sanden på tidens strand.

I morgen kommer det en dag jeg ikke ser, men vet kommer. Den kommer uten at jeg trenger gå, men blir tatt med av tidens vind.

.

Med rytmen
av seg selv
der skrittene vandrer
automatisk
mot konsonantenes skjebne

Når de stopper
råkes selve livet
av hjertestans
mens monotone dialoger sverter

Men hjernen stanser ikke
den går videre

Jeg kjenner den
stillheten

Den vibrerer
jeg ser
at alt står stille

Jeg kan ikke høre
men kjenner meg selv
og maner til kamp

Det er du
ikke jeg
og livet
henger etter
og tror på meg

Det er et dikt
som enda ikke er skapt
men svever
i en verden
av ukjente ord

Så fødes det
skapt av inntrykk
og livet er jordmor

Det vokser seg sterkt
ordene bryter seg inn
i sinnets hvelv

Det vandrer
bak fjellene
legger seg
som et teppe
i øst

Hvorfor
kommer det ikke hit?
Hvorfor
kan det ikke varme?

Det lyser
men blir kvalt
av høsttunge skyer

Det er mørkt
men livet
lever videre
selv om varmen
er et annet sted

Så begynner dagen
så begynner livet
som må leves
i en verden
full av kontraster

Den setter seg i hjertet
limer seg fast
i en tanke

Den ser lys
der det er mørke
den ser mørke
der det er lys

Så går dagene
mot natt
mot dag
men tanken
står stille
der den var

Dagen er her
den går videre
den stopper
og tenker seg om

Tåken skraper fjellene,

under morgenens oppvåkning,

hvor høstduggen speiler seg,

i kalde vannspeil.

Solens avskjedshilsen,

til lengtende øyne,

legger igjen lovnad,

om tilbakekomst.

Så gjemmer den seg,

bak fjellene,

med sin lyse dvaledrakt,

hvor den lengter tilbake.

Sjå fjella,

speglar seg i vatnet,

det er ein song dei syng,

med morelden som leikar seg,

mot baugar til truas båtar.

Solnedgang

Sjå fjella,

dei mistar synet,

der fjorden ligg frodande,

i uveret som herjar,

med knytte nevar mot stranda.

Sjå fjella,

dei mister ikkje fatninga,

men ventar på spegelens heimkomst,

som kjem,

når ein minst ventar det.

Våknet fra drømmen
som ikke var noen drøm
der undringen spiste seg gjennom tankene
sulten på virkelighet

Virkeligheten forsvinner
i en tåke av usikkerhet

Så, plutselig kommer det igjen
virkelighetens lysglimt

Det skumrer
natten sprer mørke
og lyset
dør en stille død
noen lange timer

Alt er stille
bare månelyset
hvisker en sang
til skyggelandet

Stjernene blinker
fra uendelighetens lysår
fra det ufattelige rommet
ingen kan måle

Det er natt