Jeg ser spor i snøen
fra mennesker
som ikke er der
ikke nå
men da
De var der
når sporene ble til
et avtrykk
et minne
fra en opplevd fortid
En dag smelter de
de viskes ut
av jordens forvandling
til en ny tid
hvor spor ikke ses
Ukjent natt
Jeg ser at natten er her
men fornekter mørket
sluker det ukjente
som ikke viker
men blir til jorden
har snurret rundt
én gang
Mitt lille meg
Han gråter inni meg. Det er som om han vil ut, kjenne friheten, komme seg ut av det skallet som kalles «meg».
Jeg kan høre han gråte, han vil ha trøst, han vil at jeg skal holde rundt han. Men kan jeg det? Han er jo inni meg? Den lille gutten jeg ikke har sett på lenge, men som har vært med meg, hele tiden, et sted jeg ikke vil oppsøke.
Han bærer på de vonde minnene, men får ikke trøst. Jeg kan kjenne at han gråter, strekker hendene mot meg.
Jeg vil holde rundt han, jeg vil trøste mitt lille jeg som har vært med hele tiden, men jeg gjorde ingenting, ikke før jeg fant han, inni meg selv, der han satt med hodet mellom bena og tenkte på de vonde opplevelsene.
Hvorfor har jeg glemt han, den lille gutten, mitt lille jeg, som jeg skulle ha trøstet for lenge siden? Jeg er jo voksen.
Han kommer mot meg på den samme veien jeg så han forsvinne, for lenge siden, da jeg gikk fra barn til voksen. Men han gikk ikke ut av meg, men mot minnene. Der har han levd, og jeg fant han ikke, ikke før nå.
Men det er kanskje ikke for seint? Kanskje jeg kan trøste han, være en far til lille jeg, som har kommet tilbake og strekker armene mot meg?
Nordstjernen
Stjernene blinker fra en sort himmel. Evigheten kan ses i det mørke, og alt går mot noe lyst, noe trygt, noe som kan virke som kan takles. En stjerne lyser sterkere – Nordstjernen, Stjernen som har vist veien for alle sjøfarere, eventyrere, og tiden i alle tider.
Natten vandrer videre, vandere mot en ny dag, som ikke ser seg tilbake, ser mot en soloppgang der framme. Langt for oss, men ikke for tiden. Den går mot vår, mot den tiden vi elsker. Men nå ser vi mot stjernene. Kanskje et stjerneskudd seiler over himmelen, og viser oss de drømmene vi ønsker?
Et nytt år er gitt oss, solen har snudd og vandrer mot oss igjen. Stiger på himmelen, hever seg over den mørke årstiden, kveler den, gir den en sakte død, mens vi våkner til liv. Nordstjernen blekner, men den er der, bak det lyse.
Solsnu
Det er like før jul, det er ikke snø ute, bare et tynt lag med rim tidlig på morgenen. Himmelen er blå og den lave solen skinner på de snødekkede fjelltoppene med sitt vinterlys på den andre siden av fjorden. Men her skinner den ikke. Her er det mørketid nå, men heldigvis snur solen om noen dager. Dagene blir lengre – banen til solen blir høyere og høyere, og en dag dukker den opp over fjellet i sør. Da kan jeg kjenne varmen – den livskraftige varmen.
Men nå er det bare en drøm. Bare lyset på fjelltoppene på den andre siden av fjorden minner meg på at den dagen vil komme. Og det gjør den. Noe å glede seg til, ja, noe å se fram til. Men det er da ikke så galt. Solen er jo her før jeg aner det – hvis jeg ikke tenker over det, tenker at det er lenge til, tenker at det er en liten evighet, men det er det ikke. Det verste er over, ja, det er sant. Om noen dager er det over. Dagene blir lengre, natten kortere, solen stiger sakte men sikkert på himmelen, og én dag dukker den opp over fjelltoppene. Det er ikke så lenge til, men det kan virke slik.
Blytunge skyer
Det er så mørkt ute – lyset er så langt borte. Jeg kan se regnbygene rase innover fjorden, legger seg som et teppe over landskapet når skyene slipper sin våte last. Dagen våkner ikke, men beveger seg døsig mot en ny kveld som er enda mørkere.
Hvor er solen? Har den dratt til et annet sted, eller er den der oppe over de blytunge skyene? Jeg vet at den er der, men stiller spørsmålet allikevel, idiotisk, men gjør det.
Jeg ser en liten blå flekk i skydekket men solen er ikke der, men vet at lyset er ett eller annet sted der oppe.
Fjellene er kvite av nysnøen som falt i natt. Skyene gnur seg langs fjellsiden. Det er som om de kjærtegner fjellet, og legger igjen sitt kalde spor.
Men det er der, lyset, selv om dagene er mørke er det der. Solen er jo snart på vei tilbake. Den vil bryte gjennom de blytunge skyene og elske med meg, med sitt lys og varme. Det er ikke så lenge til…
Stearinlyset
Det mørkner ute, lavtrykket kommer sigende inn fra vest, og regnet pisker mot vinduet. Jeg tenner et stearinlys. Det skinner opp, skaper en liten verden, en lys verden hvor alt varmer, mens resten av den store verdenen raser fra seg utenfor vinduet.
Tenk; at jeg kan være en del av den? Tenk at jeg kan varme meg i lysskinnet fra stearinlyset? Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før? Det skal ikke mye til, selv om den store verden er mørk, kan jeg varme meg i den lille, hvor bordet er grensen, det lille bordet, et mikrokosmos.
Det varmer, mens stormen raser rundt meg er jeg i et annet univers hvor lyset alltid ér, hvor de tapte drømmer blir virkelighet.
Havet
Kaster sine krefter
mot jorden
mens natten
stormer videre
mot dag
Stille rom
Jeg tvinger meg
til å se ut
mellom regndråpene
er det tørt
der vinden ikke tar
er det stille
Når får jeg plass
mellom regndråpene
og kan vandre
der vinden ikke blåser
Danser med vinden
Det er mørkt ute selv om det er midt på dagen. Vinden uler rundt hushjørnene, liker ikke den lyden. Det er som om huset klager, at det ikke liker slikt vær, at regnet presser seg inn mellom treplankene. Snøen har forsvunnet det siste døgnet, vinter ble til høst, og gir fra seg den fuktige lukten av en årstid som egentlig er over.
Men nå er den her igjen, vinteren har trukket seg tilbake, sugd bort av de kraftige lavtrykkene som raser inn fra vest. Egentlig har det sin sjarm når vinden treffer husveggene, og det knaker når kraftige vindkast får treet til å bevege seg. Det er som om huset lever, danser med vinden, kaster seg ut i naturens ville dans. Det har stått den av før, og det gjør det sikkert nå også, selv om det synger sin klagesang i vindkastene.
Ser ut av vinduet der de store bjørkene bøyer seg i den kraftige vinden. Det er som om de kneler for naturens høye makt, viser sin underdanighet, vil ikke gi opp men vise sin underlegenhet, stahet. De har jo stått der lenge. Flere stormer har prøvd å knekke de før men ikke greid det. De har knelt og tryglet, de har blitt hørt.
Men mørket kommer sigende, vinden pisker mot rutene, og bjørkene forsvinner inn i stormens mørke favntak, men lysene i stua brenner, et trygt lys, et lys som har noe godt med seg, som hvisker at det kommer lysere tider, hvor stormene har stilnet, og den stille fjorden er badet i sollys.
Bloggen til Arvid Hernæs 