Vannspeilet

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Bjørka har fått gule blader, trekker fra gardinene, ser det duggvåte gresset reflektere solas høstvarme stråler. Enda er soverommet for varmt til å ligge utover formiddagen. Det er heller ikke meninga, selv om man gjerne kunne ha gjort det. Finværsdagene holder på å dø ut, høsten tar kvelertak på en sommer som har gjort sitt. Hvor ble det av alt?

Går ned de få trinne til stua med de store vinduene. Fjorden bretter seg ut blå og stille, bare noen krusninger bryter vannspeilet. Timene og dagene har er historie, beveget seg til de opplevde dagers himmel, som ikke kan ses, ikke forklares, ikke nå, men kan ane konturene av det der tankene slutter å tenke.

Går ut og kjenner solen varme, glemmer alle spørsmålene som ikke skal tenkes. Finner ut at det å leve nå gjør alt så mye enklere, så slepper man å tenke for mye. Den gjengrodde stien snirkler seg ned mot fjorden og det grå svaberget. I dette øyeblikket forsvinner fjellet ned i dypet, dit ingen har vært, dit ingen kan leve, men på svaberget kan men det. Kjenne sola stryke sine varme ståler mot kroppen, måkene som skriker sine sultne skrik og vil ha mer fra båtene som bryter vannspeilet. De timene som har vært er glemt.

IMG_1062

Ikke nå

av in Betrakninger and tagged | Legg igjen en kommentar

Det er slik jeg må starte, med ingenting. Alt ligger der i det andre tankerommet jeg enda ikke har vært i, men jeg skal dit når uværet har gitt seg. Når vinden har spaknet, og havet har rast fra seg. Da skal jeg dit.

Men ikke før, jeg må vente, se livet rase fra seg, se tiden tikke videre mot den ukjente fremtiden. Mot det livet etter stormen og regnet. Mot alt som ikke er opplevd, men kommer.

Hvor er det? Hvor renner elva ut i det stille havet som ikke raser, som ikke hisses opp av stormer og orkaner? Jeg vil finne det ut, reise, lete etter spor som fører meg dit.

Men nå er jeg her, kjenner natten raser fra seg, og spakner når dagen tar over om noen timer. Men det er ikke nå. Nå raser natten, kjemper mot høstens kalde vinder. Den gir ikke opp, ikke enda.

20130828-001408.jpg

Undrende evighet

av i Dikt | Legg igjen en kommentar

Det er dag, lyset triller over himmelen, skaper skyggedans der natten har vært. Værhanen peker mot vest fra kirkespiret, mens regnet skyller inn over jorden.

Livet er her, døden kan vente, kanskje en liten evighet, noen dager, eller timer. Men nå fyller livet dagen, sommeren spiller sin milde sang.

Men den slutter en dag, mens livet enda lever. Ingen kan unngå det, men håpet om noe mer høres fra de høye fjellene. Slik går dagen mot natt, natten mot dag, og livet mot en undrende evighet.

Gleden lever, men sorgen tynger langt der inne, hvor savnet er størst. Men dagen, natten, mørket, lyset, og undringen, svever ufortrødent videre.

IMG_1278

Brisen

av in Betrakninger and tagged | Legg igjen en kommentar

Dagen er fin. Jeg kjenner en sval bris fra sør, og solen skinner gjennom et tynt slør av finværskyer. Vakkert. Jeg går ut på verandaen, nyter den svale vinden. Det er godt å leve – å kjenne at livet har en mening, at jeg kan få være en del av dét.

Dagen er ung. Det som ligger foran, uopplevde opplevelser ligger der og venter på å bli opplevd, venter på å gi livet mening, gleder, og den mørke sorgen. Den kommer også, og den skal være der når jeg har bruk for den. Den ligger der inne hvor alle tankene samles.

Men nå er sorgen ikke så sterk, men kjennes som en svak bris som beveger de grønne bladene på bjørka utenfor huset, hører raslingen. Jeg vet at brisen går over til sterkere vind før jeg vet ordet av det, men ikke nå.

20130806-121737.jpg

Dagen

av in Betrakninger and tagged | Legg igjen en kommentar

Horisonten forsvant, naturen fjernet den, destruerte den gule solen, men som en siste krampetrekning malte den himmelen rød.

Fjorden lå der stille, ventet på at kvelden skulle sluke skyggene, farge vannet med nattens mørke farger, gjøre den usynlig for øyne som ikke likte den, som lengtet etter dagen.

Den lever, men natten må komme så den får kvile, til alt starter på nytt, og lyset igjen gir fjorden liv.

Livet er her, men hvor lenge vil det lyse over oss, så vi kan se solen som speiler seg i den blanke fjorden, drukner i horisonten, farger skyene røde, og forsvinner?

Det kan skje om noen sekunder, minutter, dager, år – ja kanskje skjer det når en liten evighet er gått? Eller skjer det når denne setningen er skrevet?

Ingen vet, ingen skal det, men sånn er livet, døden, den vi ikke ta for gitt, den som vi alle må møte. Men det vet vi ikke. Nå er dagen her, om noen timer kommer kvelden, som vi kan møte, helt til vi må godta en annen tilværelse, der dagen kanskje varer evig.Bilde

Noe annet

av in Betrakninger and tagged | Legg igjen en kommentar

Jeg ser livet komme imot meg, men plutselig er det borte. Hvor ble det av? Hvorfor varte det ikke så lenge som jeg ville?

Det ebbet ut, forsvant inn i evigheten. Forsvant inn dit ingen har vært. Så kommer dagen etter, når alt er over, og sorgen begynner å gråte. Den sørger over noe som ingen forstår.

Men er det så galt å dø? Er det så vanskelig å se livet gå over til noe annet? Noe lyst, noe som ikke kan måles i sorg? Men urettferdig er det, og logikken forsvinner inn i tåken av sorg.

Men vi som er igjen, vi som lengter etter sorgens svar, må nok sørge for å finne det. Dette er tanken som ingen kan svare på, men trøsten er der, og den kan ingen stjele.

Det ukjente landet

av in Diverse tekst and tagged | Legg igjen en kommentar

De grå skydottene svever over den blå himmelen. De smelter sammen, blir ei stor sky som plutselig dekker den varme sola, og lufta blir kald,  skygger av skyer beveger seg på fjellet med den hvite snøen liggende langt ned i fjellsiden. Der er det vinter.

Det er vår og vinteren har endelig trukket seg tilbake. De unge bladene på de store bjørkene beveger seg svakt i den kjølige vårvinden. Enda har ikke våren fått skikkelig tak. Jeg arbeider ikke, det er noe som holder meg tilbake, og ser ned på den oppslåtte PC-en. Den er ikke rørt på flere dager, det klør i fingrene, men det vil seg ikke. Noe holder meg tilbake.

Det er som om tastaturet er glovarmt og er redd for å berøre dem, kjenne smerte. Smerte har jeg fått nok av, en indre smerte som tyter ut. En smerte jeg ikke forstår, men er der. Jeg hører hun stønner av smerte fra soverommet. Det er nok over snart.

Snart blir hun fri smertene, dødsangsten, fortvilelsen over at det ikke er noe håp lengre. Hun hadde det, hun hadde håpet, men nå er det borte. Legene har sagt at hun hadde toppen noen måneder kanskje dager igjen. Hun kan ikke pines slik? Hvorfor blir hun ikke hentet av døden jeg ikke vet hvem er.

Bilde

Jeg setter meg på sengen hennes, tar den klamme hånden hennes. Hun smiler til meg. Jeg kysser pannen hennes. Vi sier ingenting, ser på hverandre, ser inn i sjelens speil. Prøver finne svarene som er så vanskelig å finne, forstå. Et sted må de jo være, der de rette spørsmålene blir stilt. Men det vet jeg ingenting om nå. Hun skal dø, jeg skal leve. Jeg forbanner tiden, Gud, og det jeg ikke forstår.

Penselstrøket

av in Betrakninger and tagged | Legg igjen en kommentar

Det går mot kveld, og skyggene er lange. Timene teller lysets siste åndedrag. Natten er i ferd med å feste et mildt grep. Den stille freden går i dvale, og den livsglade fuglesangen har stilnet. Bare kveldsbrisen synger en stille sang fra den mørke skogen. To hjorter beiter i skogbrynet og sprinter inn mellom trærne når de ser meg, inn i nattens usynlige favn.

Jeg tenker på de som er borte. Bortført fra livet, røvet av urettferdigheten. Det siste penselstrøket er gjort. Det uferdige bildet blir aldri fullført. Så alt for tidlig legges livets pensel ned, og det uferdige bildet blir hengt opp i sorgen og savnets galleri, sammen med de andre uferdige.

Hvorfor må jeg besøke det nå? Jeg er ikke forberedt på det, men vet jeg må. Det er ikke til å unngå. Se bildet henge der – uferdig, men med så vakre farger. Det må vel være trøsten. De blir de gode minnene. Minnene som hjelper mot alt som ikke vil oppleves.

Jeg ser mot himmelen der stjernene har våknet. Én av dem lyser sterkere. Jeg vet at det er hun som la ned penselen og reiste til det landet der bildene blir fullførte.

Men nå er jeg her, og gaven jeg har fått er livets hjerteslag. De gir meg kraft til å leve – male mitt livsbilde med de fargene jeg har fått. Om det blir ferdig vet jeg ikke, men troen har jeg. Om noen timer er stjernen borte, skjult av dagen, lyset, og alt det jeg skal gjøre. Men den er der, og skal være der, slik som sorgen og savnet.

Jeg kysser dagen velkommen mens jeg ser fargene formes av min pensel.

20130531-010245.jpg