Betong (Råtekst)

Det var ikke enkelt, men jeg gikk dit uansett. Jeg gikk dit jeg ikke skal gå – dit jeg var for mange år før. Under brua – under der jeg aldri skulle vende tilbake. Men jeg sto der. Jeg kunne høre bilene på den andre siden av betongen. Det er som lydene vendte tilbake. Det er som om tiden ble skrudd tjue år tilbake. Men det gjorde den ikke. Den var der, og ville ikke gå i motsatt retning.

Hvorfor være så perfekt? Hvorfor sto jeg der og lurte på alt det der? Det kunne jeg ikke ha gjort for ti år tilbake. Det var før – ikke i da. Jeg visste bedre. Jeg var klokere. Jeg hadde levd noen år lengre.

Så gikk jeg fra stedet jeg hadde så gode minner  – eller skal jeg si dårlige? Det var det mange som sa, men jeg ble trukket mot det. Det var som en magnet. Alle de jeg kjente er døde. Gått over i historien. Passert en grense jeg ikke turte passere. Kanskje like greit. Det hadde vært dødsens kjedelig om jeg hadde gjort det – ja, tatt det skjørbare livet av meg. Det hadde vært kjedelig for mine omgivelser – hvorfor skulle jeg være så rasjonell? Jeg brukte ikke dop lengre. Det var historie, selv om jeg kunne ha brukt det. Det er mye enklere å gjøre det.

Jeg gikk til en benk ikke langt fra brua. Jeg så på den. Der hadde vi sittet mange varme sommerkvelder og sett mot vannet som seg sakte mot fjorden. Det var nesten uvirkelig at jeg var der. Jeg hadde lovet meg selv at det stedet skulle aldri oppsøkes igjen. Kanskje det var en fiksjon? Kanskje jeg var en skikkelse i en roman? En oppdiktet verden som jeg ikke ville være en del av? Jeg ville ikke tenke på det.

Jeg var virkelig, det kjente jeg, selv om jeg ikke ville. Det ble emn slags tvang. Det forvandlet seg til noe jeg ikke kjente. Noe jeg ikke ville kjenne – eller vedkjenne. Men nære var det. Så alt for nære. Virkeligheten var der. Det måtte jeg innse. Måtte innse det, og svelge de harde fakta, selv om jeg ikke ville det.

Jeg gikk mot kanalen og så ned i det grå vannet. Jeg så et speilbilde – av meg selv. Et bilde jeg ikke kjente, men måtte leve med. Jeg tok en slurk av flaska. Det brant nedover halsen. Det er slik det skulle være – i alle fall da. Hvor var Monica? Egentlig ville jeg drite i hele greia –men jeg ventet. Så hørte jeg den velkjente stemmen.

– Hei

Jeg snur meg, og ser Monica komme gående.

– Kommer du den veien? Jeg hadde regnet med at hun kom fra brua.

–  Jeg var en tur innom Skysstasjonen pub sammen med ei venninne. Hun kysset meg på kinnet. Det luktet øl. Jeg tenkte at det måtte være Victoria. Jeg ble opphisset av den tanken. Hun hadde vært hos meg kvelden før, og vi hadde elsket hele natta. Monica skulle for en hver pris ikke vite noe.

– Har du drukket? Jeg skulle sikkert ikke ha spurt, jeg hadde jo drukket selv. Jeg kjente etter om lommelerka lå i den venstre jakkelomma. Det gjorde den.

– Ett par øl. Hun smilte.

– Hvor skal vi gå? Hun ser på meg med ett par sugende øyne. Det var som om hun sugde meg til seg. Det var som om hun fikk makta over meg med en gang. Det greide hun hver gang. Jeg var vant til det. Egentlig likte jeg det.

– Krambua?

– Greit det. Hun tok meg i handa og vi gikk den veien hun hadde kommet. Jeg lot henne leie meg, men samvittigheten var svart. Jeg sviktet henne, jeg bedro henne, men sånn var det. Jeg kunne ikke noe for det.

Det var lenge siden jeg hadde vært på Krambua. Jeg hadde ikke noen gode erfaringer med den plassen. Mange uvenner fikk jeg. De fleste ville ikke se trynet tryne mitt mer. Men jeg tenkte at jeg måtte utfordre meg selv. Det var jo mange år siden jeg hadde satt min fot innenfor de veggene. Monica hadde jo jobbet der. Det var jo der vi hadde blitt sammen, og jeg hadde jo tross alt noen gode minner derfra.

Da vi kom frem angret jeg nesten. Jeg fikk et ekkelt sug i magen, og jeg kjente angsten sette seg fast i halsen. Jeg svelget i ett sett da vi gikk inn.

– Er du syk eller? Monica så forundret på meg.

– Nei…

– Du ser da så bleik ut. Er du sikker på at vi skal gå inn Ola.

– Ja. Jeg bet tennene sammen og gikk mot bardisken.

– To øl fikk jeg skviset ut av meg.

Vi satte oss ved et ledig bord helt innerst i lokalet. Det var stambordet mitt. Vi satte oss. Jeg følte at alle så denne veien. Jeg så at noen snakket. Hva snakket de om? Meg? Husket de meg? jeg kjente igjen noen av ansiktene.

Jeg kaldsvettet og følte meg helt elendig. Monica tok meg i handa.

– Jeg kjenner deg ikke igjen Ola. Hva er det med deg?

– Vonde minner… jeg greier det ikke Monica.

– Kom, vi går Ola. Du kan ikke være her. Jeg drakk opp ølet i en slurk og vi gikk ut. Jeg tok et skikkelig magadrag, og kjente at det lettet. Jeg hadde overvurdert meg selv. Jeg skulle aldri ha utfordret meg selv – ikke da – ikke sammen med Monica. Jeg angret alt. Den forbannede angsten! Hvorfor kunne ikke den slippe taket? Hvorfor kunne ikke plagene forsvinne? Jeg kjente at kroppen skalv. Jeg måtte ta meg sammen for ikke å besvime. Det greide jeg…

Frihet

Så sitter jeg her alene. Alle er rundt meg men ingen vil snakke med meg, selv om de bruker ord, snakker de ikke til meg. De ytrer, de vil ytre noe jeg ikke kan forstå. Det er ikke enkelt å forstå noe som helst. Ordene går inn men kommer ut ufordøyd. Det kan ikke fortsette slik. Jeg må komme meg videre. Jeg må se en verden full av lys. Kanskje gjør jeg det i morgen? Kanskje ser jeg at verden snurrer rundt seg selv og skaper årstidene som vi lengter etter? Skal jeg stille det spørsmålet, eller skal jeg la det være?

Jeg stiller det. Jeg må jo være så frimodig. Jeg kan jo ikke være feig. Det har jeg vært så alt for lenge. Friheten kommer sikkert etter hvert.

20130114-020233.jpg

Verdifullt liv

Det er ingen vei utenom. Jeg må takle det. Må bite tennene sammen – drite i at halsen snører seg sammen, ja, prøve å tenke på noe annet. Noe hyggelig. Noe jeg kan glede meg over. Men hva skal det være? De angstfylte tankene overskygger de jeg ønsker skal være der. Det er så slitsomt, men jeg må takle dem – prøve å bagatellisere dem, men enkelt er det ikke. Jeg får nyte når de ikke er der. Dra lufta helt ned i lungene, takle svelgeproblemene og den såre halsen. Jeg skal ikke dø – jeg skal leve i mange år til. Men det er slitsomt. Det er så forbasket slitsomt. Jeg hater å bruke krefter på å takle alt, men jeg må det.

Toget snirkler seg oppover dalen. Jeg forflytter meg fra den plassen angsten er som verst. Men jeg er skuffet. Den er med på lasset. Jeg la ikke igjen de angstfølelsene hjemme. Men jeg skal takle dem. Jeg skal hive dem av toget. Jeg skal vinke og tenke: Der forsvant de. Jeg vil ikke se dem igjen. De kan ligge der å råtne. Ligge der langt nede i juvet hvor ingen ferdes. De blir glemt – jeg glemmer dem. Jeg ser ut av vinduet der mørket sakte men sikkert får overtaket.

De positive tankene holder også på å få overtaket – for en stakket stund. Jeg kan jo ikke legge meg ned å dø. Livet er jo for verdifullt til det.

20130110-162010.jpg

Svaberget

Det kunne ikke ha vært bedre. Solen holder på å gå ned i havet, og fargene begynner sitt spill på himmelen. Skyens kunstner beveger sin pensel over kveldshimmelen. Den speiler seg i den blanke vannflata. Høsten viser seg fra sin beste side. Jeg kaster sluken ut i det salte vannet, venter litt, og sveiver inn. Jeg kan føle bevegelsene til den lille sluken. Det er som om fiskestanga blir en del av kroppen. Jeg blir med ned i dypet for å lokke en torsk eller en sei som blir fristet av den kunstige maten.

Jeg ser krusninger i vannflata, der den blir brutt av fisk. De virvler i ring på jakt etter mat. Jeg sveiver inn og setter meg. Jeg nyter naturens eget teater – eget spill. Den lekende fisken forsvinner plutselig men dukker opp igjen noen meter bortenfor. Jeg tar en slurk av kaffen. Den er svart og sterk. Det er slik den skal være.

Solen har forsvunnet ned i havet. Det skumrer. Det er bare fargene som er igjen av dagen – den fine dagen. Jeg bestemmer meg for å pakke sammen. Dra tilbake til den varme hytta. Gjør opp fiskene og legger dem i en plastikkpose. Stien fører meg bort fra det lille paradiset mitt, men jeg vet at det ligger der til en annen gang. Kanskje til i morgen hvis været holder seg. Man vet jo aldri her ute på kysten. Jeg ser noen uværsskyer slippe sin våte last langt der ute i Norskehavet. Det havet som har gitt meg så mye glede – så mange opplevelser.

Jeg kan se småbåthavna. Det er nesten mørkt nå. Det er bare så vidt jeg kan se stien. De røde fargene er borte, og døgnet forbereder en ny dag. Bare noen måker skriker. De har sikkert kastet seg over innvollene.

Natten er et steinkast unna. Jeg kan føle det. Jeg kan merke at kroppen faller til ro. Blir med i naturens kretsløp. Det kretsløpet som har eksistert i millioner av år, og ligger i genene mine. Nå slår de ut i full blomst. Kroppen og tankene beveger seg i en slags hvilemodus. Ubevist faller kroppen til ro. Den trenger hvilen, og jeg stritter ikke imot. Jeg lar den få overtaket. Det er nesten som dop. Det er kroppens eget dop. Jeg merker at jeg blir rolig.

En følelse av velvære skyller innover meg. Jeg kjenner varmen fra ovnen i den lille hytta. Det er så primitivt. Jeg trenger det primitive. Kjenne at kroppen vender tilbake til naturens kretsløp, der livet og døden rår. Kjenner livskraften fra de varme flammene som fortærer den tørre veden. Den spraker og snakker naturens språk. Et språk jeg har begynt å forstå. Det er ikke lenge siden, men nå har jeg det, og hører havet snakke til meg. Det er høst, og vinteren banker på.

Bilde

 

Smertens mening

Må man tåle den? Må man tåle at den river kroppen i stykker, og skaper frykt i tankene? Det er så vanskelig å tenke at den skal opphøre, forsvinne fra kroppen, og kjenne at den blir satt fri. Satt fri, jobbe seg mot et liv uten angst for alt omkring.

Ikke være redd sin egen kropp, men være på lag med en organisme som spiller på lag. Slippe en hjerne som lager smerter av angst. Går det an å oppnå det? Det må være en befrielse. Veien er lang og mørk. Men forhåpentlig vis fører den mot et liv uten frykt for sin egenhet, sin personlighet som ikke lurer tanken til å tro at man skal gi opp. Legge seg ned å la livet dra forbi. Det er ikke det som er meningen. Livet er meningen, selv om det er vanskelig å se det.

Det er det enkelt å si, men å få hjernen til å forstå det er noe annet. En annen virkelighet man kjenner, men er uoppnåelig. Det tror man – det vil man tro, selv om man innerst inne vet at det er galt.

20130109-014744.jpg

Angstnatt

Julen kan være den verste tiden. Det er mørkt, vinterstormene raser, og det er så langt unna sommer man kan komme. Da kommer den snikende – angsten. De tankene som ødelegger, som får en til å tro at nå er den siste timen kommet. Nå er døden like rundt hjørne. Man føler smerter i kroppen, og halsen snurper seg sammen.

Det er så forferdelig! Smertene farer rundt i kroppen, og panikken tar overhånd. Det er natt og egentlig skulle søvnen hatt overtaket, men det gjør den ikke. Angsten har det. Det er ingenting som kan gjøre noe det bedre. Bare jeget gjør det. Tanken på at man overlever dette, kveler den, dreper den, og får den ut av kroppen. Men det er lettere sagt enn gjort. Tanken er der men angsten tar kommandoen. Det er natt, men tanken på døden er sterkere – man vil ikke sove – bare vente til den slipper taket. Det blir en befrielse.
20110630-020131.jpg

 

Ser noe

KONICA MINOLTA DIGITAL CAMERADet er vel ikke så mye mer i si. Jeg har kommet meg hjem, og alt har lagt seg til rette til at jeg kan planlegge de neste ukene. De som har gått har ikke vært noe å se samle på, men de neste kan bli gode – det håper jeg i alle fall. Jeg er optimist. Det er drivkraften for livet, Men det kunne vært så mye verre. I alle fall tror jeg det. Det er nok noe jeg tror, ikke vet. Andre vil sikkert mene noe annet, men det bryr meg ikke.
Jeg ser enden, men samtidig noe som kommer. Noe jeg kan glede meg til – noe jeg kan strekke meg etter: Mulighetenes framtid. Det er så godt å vite at den ligger forran og ikke bak meg. Kan jeg bruke fortiden til noe fornuftig? Ja, det er jo muligheter for det. Se at alt kan bli bedre. Når man har vært langt nede er det én vei; oppover.
Jeg skjelver enda, men ikke så veldig. Natten kan bli god – kanskje.

Lavtrykk

Så er det samme smørja. Regn, vind, og bare dritt. Jeg sitter og ser ut av vinduet, der vinden pisker mot vinduet. Tar det aldri slutt? Jeg tar en slurk kaffe, prøver å skrive noen ord, men må gi opp. Vinden tar tak i tankene mine og river med seg all kreativiteten.

Men jeg kan ikke gjøre noe som helst. Det eneste jeg kan gjøre er å håpe på at det blir bedre i morgen, selv om værmeldinga sier noe annet.

Jeg må jo håpe. Jeg kan jo tro at det blir det, selv om prognosene ikke er lovende – heller det motsatte, kan jeg jo håpe, tro at jeg får meg en hyggelig overraskelse, selv om jeg innerst inne ikke tror det. Underet kan jo skje. Jeg har ikke opplevd noe som minner om et under, men det kan bli en realitet i morgen. Jeg har jo aldri opplevd det, så man vet jo aldri.

Så sitter jeg her. Det er snart mørkt. Natten skjuler bølgene på fjorden, de vaiende trærne, og vinden som høres sterkere ut. Hørselen skjerpes når man ikke ser. Vinden virker mer skremmende, alle lydene blir forsterket om natten.

Får jeg sove, eller blir jeg liggende å høre på vinden, huset som knaker, og regnet som tramper på takpappen? Jeg skulle da strengt tatt være vant til det nå – det er jo ikke så lenge siden den rasende Dagmar herjet som verst, og det var noe helt annet. Jeg trodde ikke at hun var så rasende, men der tok jeg grundig feil. Jeg forstår meg ikke på kvinnfolk – i alle fall ikke Dagmar. Men det var det få som gjorde. Det var nok mange som fikk restene av julematen i vrangstrupen.

Som sagt har mørket senket seg, og vinden og regnets lyder forsterkes i mørket. Jeg hører frekvenser jeg ikke hørte da det var lyst. Nå forstår jeg de blinde, ja, hvordan de kompenserer det manglende synet med hørselen. De hører lyder seende ikke registrerer.

Det kommer ei skikkelig vindkule, og det knaket i veggene. Jeg liker det ikke, men trøster meg med; at det sikker blir bedre i morgen.

20120313-004626.jpg

Blanke ark

Egentlig har jeg ingenting å skrive om, men forsøker etter beste evne å finne noen ord, slik at jeg kan legge meg med god samvittighet.

Hvordan skal jeg greie å finne de riktige ordene bestandig? Noen ganger er det rett og slett umulig å sette ord på papiret, eller rettere sagt; inn i det tomme Word- dokumentet. Man ser på en tom skjerm som lyset matt, og føler seg hjelpeløs.

Men når andre greier det, må da jeg også gjøre det? greie å skrive noen ord? Om de er så fornuftige er ikke så farlig – bare de skrives. Det er det som er en skribents dilemma.

Nei, det er ikke enkelt å være journalist, forfatter, skribent, og poet, når ordene ikke strekker til, men svirrer der oppe i det blå, og føles veldig langt borte. Men det blir vel ei råd med det også. Jeg har jo tross alt skrevet dette.

20120127-004409.jpg