Lavtrykk

Så er det samme smørja. Regn, vind, og bare dritt. Jeg sitter og ser ut av vinduet, der vinden pisker mot vinduet. Tar det aldri slutt? Jeg tar en slurk kaffe, prøver å skrive noen ord, men må gi opp. Vinden tar tak i tankene mine og river med seg all kreativiteten.

Men jeg kan ikke gjøre noe som helst. Det eneste jeg kan gjøre er å håpe på at det blir bedre i morgen, selv om værmeldinga sier noe annet.

Jeg må jo håpe. Jeg kan jo tro at det blir det, selv om prognosene ikke er lovende – heller det motsatte, kan jeg jo håpe, tro at jeg får meg en hyggelig overraskelse, selv om jeg innerst inne ikke tror det. Underet kan jo skje. Jeg har ikke opplevd noe som minner om et under, men det kan bli en realitet i morgen. Jeg har jo aldri opplevd det, så man vet jo aldri.

Så sitter jeg her. Det er snart mørkt. Natten skjuler bølgene på fjorden, de vaiende trærne, og vinden som høres sterkere ut. Hørselen skjerpes når man ikke ser. Vinden virker mer skremmende, alle lydene blir forsterket om natten.

Får jeg sove, eller blir jeg liggende å høre på vinden, huset som knaker, og regnet som tramper på takpappen? Jeg skulle da strengt tatt være vant til det nå – det er jo ikke så lenge siden den rasende Dagmar herjet som verst, og det var noe helt annet. Jeg trodde ikke at hun var så rasende, men der tok jeg grundig feil. Jeg forstår meg ikke på kvinnfolk – i alle fall ikke Dagmar. Men det var det få som gjorde. Det var nok mange som fikk restene av julematen i vrangstrupen.

Som sagt har mørket senket seg, og vinden og regnets lyder forsterkes i mørket. Jeg hører frekvenser jeg ikke hørte da det var lyst. Nå forstår jeg de blinde, ja, hvordan de kompenserer det manglende synet med hørselen. De hører lyder seende ikke registrerer.

Det kommer ei skikkelig vindkule, og det knaket i veggene. Jeg liker det ikke, men trøster meg med; at det sikker blir bedre i morgen.

20120313-004626.jpg

Blanke ark

Egentlig har jeg ingenting å skrive om, men forsøker etter beste evne å finne noen ord, slik at jeg kan legge meg med god samvittighet.

Hvordan skal jeg greie å finne de riktige ordene bestandig? Noen ganger er det rett og slett umulig å sette ord på papiret, eller rettere sagt; inn i det tomme Word- dokumentet. Man ser på en tom skjerm som lyset matt, og føler seg hjelpeløs.

Men når andre greier det, må da jeg også gjøre det? greie å skrive noen ord? Om de er så fornuftige er ikke så farlig – bare de skrives. Det er det som er en skribents dilemma.

Nei, det er ikke enkelt å være journalist, forfatter, skribent, og poet, når ordene ikke strekker til, men svirrer der oppe i det blå, og føles veldig langt borte. Men det blir vel ei råd med det også. Jeg har jo tross alt skrevet dette.

20120127-004409.jpg

Stjerneskudd

Et stjerneskudd lager ei stripe over nattehimmelen. Der suser et til. Den stille natten hvisker med en lav stemme mellom de høye snødekkede fjellene. Det er den kalde trekken som hvisker en vuggesang.

Det er som et dikt; der ordene blir virkelighet i fantasiens verden – en verden som finnes i drømmene.

Der kommer et nytt glimt av en stein som brennes opp i atmosfæren. En lang reise er over. Millioner av kilometer ender her – en liten planet, ett lite knappenålshode i det store universet.

Hvorfor ender stjerneskuddet sine dager her? Er det en tilfeldighet, eller er det en mening? Kan jeg ønske meg noe. Kanskje jeg får oppfylt noen av mine innerste drømmer?

Men tvilen tar meg. Det er ikke slik den virkelige verden er. Men drømmene er der ute.

20111214-004333.jpg

Førjulstid

Det er da ikke så enkelt å legge seg, når Ole Lukkøye er i full gang med juleforberedelsene, og glemmer stakkars meg som prøver å sove. Er det ikke typisk?

Her ligger jeg og vrir meg. Prøver å telle sauer, men de er slaktet, og ligger i kjøttdisken; forvandlet til pinnekjøtt og andre godsaker.

Nei, denne julestria er ikke enkel når det stormer som verst. Det er ikke bare mellom øra det stormer, ute har det stormet i flere dager, og bløt snø har falt ned i mengder.

Fullstendig kaos. Person- og lastebiler fant veien ut i grøfta, og julestemningen fikk nok en alvorlig knekk til mang en yrkessjofør.

Hvorfor kan det ikke være slikt vær som vi har hatt i de siste ukene? Ti grader og null snø? Snøskuffen sto trygt i garasjen, og brøytebilbudsjettet urørt. Det hadde vært noe det. Eller?

Ønsketenkning kalles det. Det er jo ikke lenge til jul, så snøen måtte komme før eller siden. Men den kunne godt ha kommet i mindre doser.

Så ligger jeg her da, og venter på at Ole Lukkøye skal forbarme seg over meg. Det håper jeg da inderlig. Men mye kan skje i denne søte førjulstid.

20111207-005342.jpg

Virkelighetens grensepost

Hvorfor må dagene være så forskjellige? Hvorfor kan jeg ikke planlegge alt på forhånd, så jeg vet hva som kommer? Ja, hva som hender meg i nær framtid?

Ønsketenkning er et dekkende uttrykk. Jeg kan ønske meg mye som gjør hverdagen lettere, men jeg får det ikke. Det er ikke oppnåelig. Det er ikke virkeligheten. Men håpet ligger og flyter i drømmens hav – langt fra land.

Det er ikke lett å godta den harde virkeligheten, men man må gjøre det. Ellers så går man seg vill i en uvirkelig verden, langt fra virkeligheten, i en verden som er langt fra den vi kjenner .
Vi blir vår egen fiende. Uvirkeligheten erobrer virkeligheten, og vi blir ført inn i et ukjent landskap vi ikke kjenner oss igjen i. Vi kan ikke leve der – kommer til å dø, forsvinne inn i en drømmeverden som ikke fins.

Vi må være i virkeligheten, leve i den, og dø i den. Det er ikke stort annet å gjøre, men godta virkeligheten slik den er, og ikke tro på noe uoppnåelig, noe som bare oppfylles i drømmene.

20111130-001508.jpg

Den gamle mannen og tiden

Solen skinner ute. De tørre gule høstbladene rasler i vinden. De fleste ligger på bakken. Bare noen få er igjen på den vinterklare eika i parken midt i byen. På den brune benken sitter en gammel mann og mater duene. Han har en bredbremmet hatt og en grå frakk slik moten var på femtitallet. Det er som om tiden har stått stille her i parken. De gamle eikene er sikkert like gammel som parken, byen, ja kanskje landet.

Den lille spiren overlevde kanskje et vikingslag som sto akkurat her utenfor de få husene som ble til en by på femtenhundretallet. Er det ikke rart? Vi mennesker lever bare noen tiår, mens eiketrær kan bli mange hundre år, ja, opptil tusen år? Det er ikke til å tro. Den gamle mannen blir bare en liten unge i forhold, selv om han sikkert er rundt nitti.

Duene sluker de tørre brødsmulene den gamle kaster til dem. Det er hobbyen hans. Hver dag til samme tid setter han seg på den brune benken under eiketreet, i den samme hatten, frakken, og den brune papirposen med brødsmuler.
Hvor han bor? Det er ikke godt å si, men sikkert ikke langt unna. Han er dårlig til bens, og den svarte stokken med det lille sølvhodet på grepet ligger på plenen ved siden av benken.

Den milde brisen minner ikke om at det faktisk er slutten av oktober, og solen varmer faktisk litt, selv om den henger lavt på himmelen. Det eneste som minner om høst er den nakne eika og de gule bladene.

Knitringen fra de tørre bladene overdøver lydene fra byen. Bare den øredøvende sirenen fra en sykebil kan høres. Her har naturen overtaket – tiden har overtaket. Det er som om tiden har stått stille i tusen år. Bare den gamle mannen på benken kan tidsbestemme øyeblikket.

Det kommer gående ei kvinne med en barnevogn på grusveien som går gjennom parken. Hun går sakte og har sikkert et hav av tid. Barnet gråter. Hun stanser ved benken på den andre siden av grusveien ikke langt unna benken til den gamle mannen. Hun setter seg, løfter barnet ut av barnevogna, og legger det til brystet. Det blir stille. Bare vinden og bladene høres.

Den gamle mannen ser mot dem. Minnene fra gamle dager strømmer på. Han minnes leken, den første kjærligheten, og kvinnen han var gift med i femti år. Han savner henne, men har blitt vant med det. Nå har han duene og benken. Det er nok for han.

Det går en liten evighet. Kvinnen legger barnet i vognen og triller videre. Nå siter han alene med minnene, duene, og den tomme brødposen. Han bretter posen og legger den i lomma på den grå frakken. Griper den svarte stokken med sølvhodet på grepet, reiser seg og går i retning byen.

Han vasser i de gule bladene fra eikene. Han har god tid, et hav av tid. Når den tar slutt vet han ikke, men tar øyeblikket slik det er.

Varm høstvind

Det lysner i vest, og en mild fønvind lager full forvirring. Høsten har mistet litt av grepet en tidlig oktoberdag. Skalken av en måne lyser med et gult lys, og en tynn hinne gjør den utydelig.

En vårlig tanke sniker seg inn i hodet mens morgenen blir lysere. Det føles unaturlig når skapet blir endevendt for å finne noen egnede klesplagg.

Ikke at det gjør noe – for all del. Man får nyte det så lenge det varer. Det eneste som ikke minner om vår; er at morgenen er mørk – veldig mørk, Men det gjør ingenting. Den tynne sommerjakka får en ny vår bokstavelig talt.

Snart er det lyst, og solen står opp, mens månen forsvinner. Bare et svakt omriss ses. Fjorden hviler i den svale brisen. Bare krusninger forteller at det er en varm bris fra øst. Måkene sitter forhåpningsfulle på stranden og venter på at fiskebåtene skal trekke inn fra fiskefeltet med sin dyrebare last. De vet at det venter noen godbiter.

Solen skaper et rødlig lys på de snødekte fjellene. Det er ikke vår men sen høst. Foran oss er det en lang vinter som venter oss, men den får bare komme. Det er bare å nyte øyeblikket. Carpe Diem!

Stillhetens kvinne

Det er sent. Alt er stille. Jeg sitter i den lille stua og hører på den dyrebare stillheten. Det er så vakkert – ja, stillheten er faktisk vakker. Den smyger seg rundt i mørket, og hvisker ømme ord inn i øret mitt. Kanskje stillheten er ei kvinne? Kanskje hun ser meg nå – her jeg sitter alene i den mørke stua?

Jeg ser ut av vinduet. Kanskje får jeg et glimt av henne, der hun smyger seg blant trærne i skogholtet? Det er der hjorten bruker å gresse når mørket har falt på.  Kanskje de ser henne og føler seg trygge? Månen lager ei gul stripe på fjorden, og et stearinlys lyser i et vindu i et lite hus nede ved fjorden på den andre siden av dalen. Stillhetens lys. Jeg kan skimte en skikkelse stå i vinduet. Ja, da er det noen som gjør det samme som meg – ser mot skogholtet. Hvor er hun? Jeg kan jo høre henne? Hun synger en duett sammen med bruset fra fjordens bølgesus. Ja, jeg hører godt.

Jeg setter meg ned i sofaen som er vendt mot det store stuevinduet. Det er så godt. Jeg merker at freden er total. jeg vil ikke legge meg – jeg kan ikke. Dette må jeg oppleve, ja, nyte hvert et sekund. Jeg ser mot vinduet, og oppdager at lyset i det andre huset er slukket. Skikkelsen er borte. Hvorfor gi opp nå? Kanskje hun kommer ut fra skyggene og viser seg for meg i sin hvite silkekjole?

Det er som om tiden står stille, men det gjør den ikke. Jeg kan høre den gamle bestefarsklokka tikke sine evige sekunder. Natten er enda ung. Månen har så vidt begynt sin ferd.

Framtidens varme

Det er rart å se hvordan tiden forandrer seg. Vår blir sommer, sommer høst, og så kommer vinteren. Tiden går av seg selv. Ingen kan gjøre noe med det. Slik har mennesket tenkt helt siden tidenes morgen. Naturen kretsløp tar med seg tiden – inn i en ukjent framtid. Inn i en tid med undring, håp, og troen på at det fruktbare blir skapt rundt oss.

Nå går naturen i dvale. Noen vil si at den dør, for så å bli gjenskapt når kulden må vike for vårsolens varme. Men livet er tross alt her og nå. Livet lever rundt oss, selv om sommerfargene er borte, selv om fotosyntesen har opphørt.

Ingenting varer evig selv om vi vil tro det. Ingen har noen fasit på hvilken vei alt går i den ukjente framtiden. Vi kan se konturene, men ikke alt. Det skaper den undringen som driver mennesket videre. Ingen andre enn mennesket har fått den egenskapen.

Dyrene lever med sine overlevelsesinstinkt for å føre arten videre. Den har også vi også, men vi har også noe mer. Vi skaper oss et bilde på hva livet består av. Vi vil se meningen. En forklaring på hvorfor vi er i livet – ja, hva livet er.

De årene vi har til rådighet må fylles med noe. Noe som gir meningen næring. Noe som gjør at vi forstår livet. Men hva gir livet mening? Hvorfor har vi den fornuften ingen andre skapninger har?

Dagene går. Snøen legger seg på fjelltoppene og minner oss på at vinteren er like rundt hjørnet. Den kommer selv om vi vil det eller ikke. Kan vi ikke legge logikken til side? Godta at årstiden vi er inne i er slik? Tenne et lys og være. Varme oss i lyset fra den kjærligheten som gir en mening?

Det er så lett å glemme den. Glemme at varmen er her selv om den kalde årstiden omgir oss. Den finnes i hjertene våre. Den finnes i det livet vi lever.

La oss varme oss. Den finnes rundt oss, i oss, og i andre som vil oss vel. Vinteren er her uansett. Dagen i dag er begynnelsen på resten av livet. Det regner ute, men hva gjør vel det? Solen finnes over skyene.