Evighetsværet

Det virker som en liten evighet – det er det også. Regnet fosser ned, og regnet har gjort dagen lang – så fryktelig lang. Det renner ei lita elv nedover veien, og den mørke asfalten glinser av lyktene fra bilene. Høsten er en fin tid sies det. De ordene føles som et hån. De føles så uvirkelige. Det er som om det er en annen verden det er snakk om, ikke denne.

Vinden uler ute. De store regndråpene pisker mot stuevinduet. Fjorden danser en regndans full av villskap. Vinden gjør den rasende. Den greier ikke å holde seg rolig, og blir med i høstens ville dans.

Dagen er snart over. Mørket skjuler den rasende fjorden, og regndråpene ses ikke, men lydene fra tak og vinduer avslører de heftige regnbygene. Det er bare å godta det. Det er ingen vei utenom. Høsten er slik – den har alltid vær det?

Hvor ble det av sommeren? Den skulle komme med sine varme forventninger, men kom aldri. Det var bare kalenderen som minnet oss på at sommeren var her. Juni, juli og august er historie. Nå har september fått stafettpinnen, og den raser forbi med lavtrykkene fra vest på slep. Hvorfor må det være slik? Hvorfor må vi som bor her oppe i nord gjennomgå dette, mens spanjolene får nyte sol og varme?

Egentlig er det urettferdig, selv om påstanden blir en hypotese. Det hjelper jo ikke på været. Det hjelper heller ikke på humøret. Men det går da ikke an å grave seg ned heller. Vi lever jo her langt oppe mot nord. Vi er jo vant med dette været. Nedarvet gjennom mange generasjoner. Så hvorfor klager vi? Er det en måte å takle følelsene på? Ligger det i genene våre.

Vi vil gjerne tro det. Tvinger oss til å gjøre det, og håper på at det blir likere i morgen. Overhører den dystre værmeldingen, og legger seg med et lite håp om at lavtrykket har tatt en annen vei. Det er det håpet vi har arvet fra våre forfedre. Fiskeren som så ut av vinduet og hadde positive tanker om morgendagen, men måtte innse at han ikke kom seg på fiskefeltet dagen etter. Han måtte tålmodig vente til været viste seg fra en bedre side.

Det bare er sånn. Vi kan ikke gjøre noe med det. Den treningsturen man har planlagt må avlyses til neste dag, eller dagen etter det igjen. Det er ingen vits i å bli skuffet. Men når man sitter og ser ut av vinduet der høsten med all sin villskap utfolder seg, er det lett å sende en tanke dit man ikke trenger å bekymre seg for dårlig vær. Men er det ikke et utrykk som sier: ”Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær”?

Så hører man det. Vinden kastes innover land fra vest. De siste bladene på bjørkene utenfor huset er borte. Sommeren er borte – ja, alt som minner om varme er borte. jeg sitter og ser ut. Venter på at lavtrykket skal forvandle fjorden til et inferno av skum og vann. Se at båtene kommer inn fjorden fra fiskefeltet, og skyene som blir mørkere for hvert minutt som går.

Det er så absolutt høst, og sommeren er historie. Hagemøblene er stuet bort. Gressklipperen har gått i dvale, og sommerblomstene er borte. Alle fargene som minner om sommeren er borte. Hvorfor må det være slik? Jeg hater å vinke farvel til sommeren. Jeg hater å måtte forberede meg på kulde og snømåking. Men det er ingen vei utenom. Jeg må godta de harde fakta.

Om seks måneder er det igjen vår – det får være en mager trøst. Nå sitter jeg her og venter på stormen som presses inn fra vest. Den varme vinden fra sør har for lengst dratt sin vei, og kommer sikkert ikke igjen før neste vår. Det er jo en liten evighet til.

Men det er jo lov å klage. Bare man ikke irriteres seg for mye. Det kan man jo få magesår av, og det er ikke å anbefale.

Det regner ute. Høsten er her, og bladene på trærne gulnes. Jeg kjenner lukten av fuktig luft som blir presset inn fra havet. Det er ingen vei utenom. I går var det så fint. Solen skein fra skyfri himmel, og den blå fjorden lå der innbydende.

Slik er det ikke i dag. Sjøen fråder med sine hvitskummede bølger som skyller innover fjæresteinene. Men det er ingenting å gjøre med det. Været lever sitt eget liv – og det er høst. Sommeren har utspilt sin rolle. Forsvunnet fra jordens overflate her i nord.

Når jeg tenker meg om var den kort, ja, så alt for kort. Men slik er det ikke i virkeligheten. Sommeren var like lang i år som alle de andre somrene, men det virker ikke slik. Jeg ser ut av vinduet. Hytta ligger ikke så værhardt til – eller hytte er det jo ikke. Et gammelt bedehus, bygd på slutten av femti-tallet – tror jeg. Det eneste som minner om et bedehus innvendig er den gamle vedovnen i det som var forsamlingsrommet. Det er nå delt opp i mindre rom. Tre soverom og stue. Men høyt under taket er det fremdeles.

Huset har stått her i mang en uværsdag, og den hvite værveggen har fått merke høst- og vinterstormene som har herjet, en det skal mye til for å rikke dette huset. Jeg føler meg trygg, og en fred sprer seg i kroppen, mens vinden og regnet herjer der ute. Det blir nok ingen fisketur med det første. Jeg lytter til den gamle vedovnen som snakker til meg med sin knitrende stemme.

Men jeg klager ikke. Den normale hverdagen, med de vante prosedyrene slipper jeg å tenke på. Nå sitter jeg her og skriver dagbok, mens jeg hører at kompisen min snorker der inne på soverommet. Jeg må nok vekker han, fordi B-mennesket får jo fritt spillerom her ute i havgapet, og han er et utpreget B-menneske fra før. Men han kan sove litt til. Klokken er jo ikke mer enn kvart over elleve.

Får vi satt krabbeteiner i dag tro?

Da er det mørkt igjen. Dagen er over, og tankene går mot de korte timene med søvn. De føles korte. Det er som om de ikke er like lange om natten. Før man vet ordet av det er morgenen et faktum, og kroppen må tvinges ut av senga.

Er det morgen allerede? Det er jo ikke lenge siden jeg sovnet? Slik kan man tenke når kroppen ikke vil lystre, mens fornuften kjemper en innbitt kamp for å tvinge den søvnige kroppen inn i dusjen.

Den greier det etter hvert, men det havet av minutter man hadde til å gjøre morgenen behagelig er borte. Stresset er et faktum. Sånn er det hver dag – i alle fall nesten. Men til syvende og sist er det nok selvforskyldt. Problemet er å innrømme det.

Da er det på tide å skrive litt igjen. Mange gjør det, men enda flere lar livet gå sin vante gang uten å sette ord på det – uten å smake på de mange ord som ligger der og venter på å bli brukt. Sånn skal det også være.

Det er en ny dag med nye muligheter. Det er bare å finne dem – smake på dem – gjøre dem evige. Men hvordan gjøre det? Jo, skrive dem ned.
Det er bare å finne ordene. Beskriv tiden, dagen, minuttene, sekundene som skaper evigheten. Skriv det ned før alt går i den berømte glemmeboka. Den boken for glemte ord og fortellinger om livet.

Men det er ikke så enkelt når ordene ikke er der. Når man ikke får til å beskrive dagen med ord. Det er vanskelig å tvinge de fram. Vri hjernen til det ytterste for å finne de rette bokstavene som forvandles til ord og setninger.

Se seg rundt – suge til seg inntrykk fra livet – føl at man er midt i en fortelling som har tittelen. ”Livets minutter.” Kanskje kommer ordene. Kanskje oppdager man at det fins mange ord som kan beskrive dagen innhold? Det blir en slags oppdagelsesferd. En reise blant tanker som vil bli til ord. Ukjente og kjente. Ord som nesten aldri blir brukt, men som man oppdager, og beskriver akkurat den spesielle dagen.

Hvilke valg gjør vi? Hva fyller vi dagen med? Er den meningsfull, eller er det for at dagen skal gå? Så kan vi spørre oss: Hva betyr ordet ”meningsfylt”? Hva betyr det ordet for hver enkelt individ?

Her beveger vi oss inn i den private tanke. Hva vil jeg med livet mitt? Får vi svar, eller må vi vandre et helt liv for å finne meningen med livet? Problemet da; er at det kan være for sent. For sent til å gjøre noe med drømmer som har ligget i dvale.

Men, det er ikke alt vi skal oppleve. Vi må godta at livet er slik det er. Men det er lov å stake ut en ny kurs, hvis man finner ut at det er riktig. Det viktigste er at det er de valgene som gjør de realistiske drømmene til virkelighet som er premien.