Så føler man at dagen er over. Det er mørkt ute, og alt er stille. En kald vind får de nakne greinene til å bevege seg – mystiske og sprikende beveger de seg i takt med bruset fra bølgene. Fjorden er der et sted, usynlig i mørket. Bare bølgene kan høres, der de ville vannmassene blir kastet mot svabergene.

De presses mot land av lavtrykket som siger inn fra vest. Men enda er det noen timer til de kraftige vindkastene kaster seg innover land. Dette et bare en advarsel på hva som kommer.

Naturkreftenes voldsomme kamp har formet verden. Se kysten hvor preget den er. Den skures i stykker. Sakte men sikkert blir den til støv som forsvinner i dypet, og legger seg som sand på bunnen, der flyndrene graver seg ned, og gjemmer seg for sine fiender, mens stormene herjer på overflaten.

Men enda er den ikke her. Den harmløse vinden rusker i de nakne greinene på bjørkene i skogholtet, der havørna bygger rede i den store furua.

Den siger inn fra vest. Bølgene er forvarselet på det som skal komme. Men ennå har stillheten og freden makta, og et ensomt rådyr beiter på jordet bak løa. Så kan man lure på hvorfor det er slik. Hvor kommer alt fra? Er det naturen selv som har skapt alt dette? De grunnleggende spørsmål har bestandig preget oss. Det er slik det skal være.

Når det stormer og regner rundt oss er det lett å tenke litt svart på det. Men når uværet er over og finværet åpenbarer seg får vi en lykkefølelse. Himmelen er faktisk blå over skyene.

Været er som livet selv. Noen dager stormer det i oss, og det blir lagt et kokk over alt det lyse. Men når skyene forsvinner og stormen har lagt seg, ja, da får man belønningen. Tankene blir badet i lys, og gir krefter, slik at de mørke dagene blir lettere å takle.

Vi må oppleve livets uvær enten vi vil det eller ikke. Men ha den lyse tilværelsen i minnet. Det er drivkraften.

Alt forandrer seg. Tankene får fritt spillerom når høstmørket legger seg som et teppe over omgivelsene. Det ligger noe urgammelt i oss. I de lyse månedene skal vi samle krefter og føde til vinteren. Våre gener viser oss veien. Vi skal overleve den mørke og kalde årstiden.

Bjørnen går i hi fordi det ligger i genmaterialet. Årstidens klokke ringer. Det gjør den til oss også. Noen vil reagere negativt, fornekte at vi går mot vinter. Men det hjelper ikke. Den kommer uansett.

Vi må godta det, tenke på lyset og varmen vi kan skape selv. La tankene omkranses av vår egen sommersol. Da kan vinteren komme, og la det urgamle mennesket gå inn i vinterdvalen med framtidshåp.

Det er kveld. Vinden tar tak i vestveggen på det lille huset ved fjorden. Det knaker. Duren av naturkreftene får alt til å bevege seg.

De høstkledde trærne bøyer seg i vindkastene, og stormen kler av grenene fargedrakten, som til slutt spriker nakne mot den gråsvarte himmelen. De ser ut som tynne fingre som ber sin siste bønn før alt er over.

Det nakne treet ser bladene bli blåst av gårde, begynne reisen dit vinden ikke tar, og legger seg som et teppe på ukjente marker.

De skal bli til nytt liv, bli til jord. Høstens landskap dør, men skaper noe som kommer, når solen og varmen får overtaket. Startskuddet går når jorden igjen er der våren er.