I morgen skal jeg begynne et nytt og bedre liv – ja, leve sunnere. Spise sunn mat, legge meg tidlig, bruke mindre penger på ting og tang jeg ikke trenger. Jeg skal rett og slett snu livet på hodet – eller rettere sagt: bruke hodet.

Men så tenker jeg meg godt om. Gidder jeg det? Vil jeg bruke tid og ressurser på å kjempe meg gjennom en forandret hverdag, hvor nye rutiner må gjennomføres? Jeg psyker meg opp og går til sengs med store planer for morgendagen. Dette skal gjennomføres!

Natten er historie – dagen er et faktum Jeg står på badet og ser speilbildet mitt. En trøtt type som er lik den jeg så dagen før. En trøtt kropp som strever med å komme i en tilstand man kan leve med resten av dagen.

Jeg hater morgenen. Stå opp klokken seks hver dag for å gjøre det som kreves – tjene noen kroner, så det er mulig å betale de hersens regningene innen forfallsdatoen. Jeg ser et uttrykk i ansiktet som ikke er forberedt på total forandring, og finner ut at det å utsette planene er kanskje det beste. Jeg gir opp – kapitulerer for overmakten – den overmakten som sier meg at alt skal være som før. Ingen forandring trengs.

Jeg smaker på den tanken. Den er god. Nå trenger jeg ikke å bekymre med for det strevsomme livet som egentlig skulle starte i dag. Jeg har ikke dårlig samvittighet en gang – i alle fall ikke nå. Jeg er for trøtt til det.

Det ble ikke mange timene i natt. Fem timer er alt for lite. Men hva skal man gjøre da? Jeg er jo et utpreget B-menneske som liker å utsette søvnen til etter midnatt. Det er ikke noe å gjøre med, selv om noen sier det.

De har sikkert rett, men det vil jeg ikke tenke på – tørr ikke tenke på det.

Jeg kjenner at søvnen holder på å slippe taket, og går ned på kjøkkenet for å hive innpå ett par brødskiver. Mat må man jo ha uansett, selv om kroppen helst ville ha unngått det. Må man så må man.

Så kom tankene. De lure tankene som smyger seg inn i tilværelsen. De tankene kalles bekymringer, og dukker opp når noe skal skje. Noe man ikke aner utfallet av. Det er umulig å stoppe bekymringen selv om det kanskje ikke er noen grunn til å kjenne på den følelsen.

Men den dukker opp til stadighet, og helst om kvelden når man skal finne roen. Det slår aldri feil. Hva skjer i morgen? – eller i overmorgen? – eller kanskje om ett år? Tankene spinner rundt et fiktivt problem som kanskje ikke er der, eller ett som man kan løse uten bekymringer.

Det er da så vanskelig å vite? Finnes det ikke en fasit på hvordan bekymringer skal bekjempes? Fjerne dem fra jordens overflate for alltid? Slike ønsketenkninger er rene drømmen. Hvis alle ble fjernet ville livet vært mye enklere å leve.

Sånn er det ikke. Sånn blir det ikke. Vi må leve med dem – prøve å takle dem på best mulig måte, slik at følelsen av tilfredshet igjen blir opprettet. Lett er det ikke, men man kan jo saktens håpe.

Enkelte dager er blottet for ideer. Det er helt tomt, og det hjelper heller ikke å vri hjernen til det ytterste. Ingenting kommer uansett. Da kan man spørre seg: Hvorfor er enkelte dager blottet for det meste? Humør, ideer, overskudd, og alt det andre vi vil fylle hverdagen med?

Dagene er like lange. De må fylles med noe fornuftig, og målet er å legge seg om kvelden å tenke: I dag har det vært en begivenhetsrik dag. Det er vi higer etter – jobber for å oppnå.

Men så kommer nedturene. Dager som man helst skulle ha vært foruten. De dagene som kunne ha vært visket ut, glemt, begravet for alltid.

Det er rart å tenke på det, men vi trenger også de dagene. De dagene vi kan tenke på, som er fulle av oppgaver, kreativitet, som er vellykkede. De tomme er til for at vi skal føle forandring i hverdagen.

De føles meningsløse, og de ér det. Så kan de tomme dagene bare komme. De skaper et perspektiv, et livsløp hvor ingen dager er like, og alt kan skje. Det gjør livet spennende. Det forstår vi fullt og helt når vi forstår oss selv – ja, ser alt livet kan by på det meste. Negative og positive opplevelser går hånd i hånd, og vi aksepterer det. Men det er ikke enkelt å gjennomføre det i praksis.

Men livet går uansett videre med sine dager; der alt forandrer seg time for time.

En ny dag er en realitet. Regnet faller tungt fra skyer som strever med å holde seg i luften. Alt er stille, bare en kråke høres fra skogbrynet. Natten har vært kald, og temperaturmåleren viser knapt fire grader. Det er ikke noe som minner om vår, bortsett fra at kråka henter kvister til redet sitt i toppen på furua.

Jeg tenker på de dagene som har vært. De vakre dagene da solen varmet, og man følte at det virkelig var vår. Jeg ser at det har falt nysnø på fjelltoppene. Vårstemningen er knust, tatt av den sure vinden fra vest.

Når jeg tenker etter var det slik i fjor også. Den samme skuffelsen, snøen i fjellene, og de regntunge skyene som seg inn fra vest.

«Det finns ikke dårlig vær men dårlige klær» klinger i ørene på meg. Det er underbevisstheten som råder meg å slutte klagingen. Hva er det godt for? Absolutt ingenting. Det er slik, og det kommer sikkert flere slike dager. Jeg drikker kaffen min og tenker: Livet er godt.