Hva skal man egentlig gjøre før man dør? Skal man gjøre det uoppnåelige, eller er det de nære gode ting som er det viktigste?  De drømmene som ligger i underbevisstheten ligger der. Det er mye mennesker kan drømme om. Vinne i lotto, få barn, flytte til syden, og drømmer som for de fleste er uoppnåelig.

Mange drømmer skal være uoppnåelige. Selv om de ikke er det, og kan oppleves, skal de ligge i underbevisstheten. Noen går i oppfyllelse, mens andre drømmer man om livet ut. Det er derfor vi lever. At vi kan få oppleve noen av de, men skjer det ikke, har vi i alle fall drømt.

Noen ganger blir vi fryktelig skuffet når den sterkeste drømmen ikke blir oppfylt. Hva det er spiller ingen rolle. Det er drømmer som er oppnåelig, men får ikke gjennomført de. Det kan være bagateller eller enkle årsaker, men man får ikke realisert de. Det er fryktelig tungt, og livet kan føles meningsløst.

Det vi ikke tenker på; er de drømmene som har  godt i oppfyllelse. De vi ikke tenker over. Vi lever i et land med fred. Vi får nok brød hver dag. Det er langt mellom de store naturkatastrofene, og mange andre ting. Vi tenker ikke over det. Vi tenker bare på de store begivenhetene og opplevelsene.

Men noen ganger kan livet føles urettferdig. Når alle rundt får oppfylt drømmer, og man står der uten å få sine drømmer realisert. Da kommer håpløsheten – følelsen av at livet straffer hardt. Vi tenker ikke over det. Bare de drømmene vi drømmer om er viktige. En egoistisk tankegang.

Det er ikke så enkelt å godta at man er midt i uka. Mange later som om det er helg, og går mann av huse på onsdags kveld. Det er kvelden som kalles «lille lørdag». Det er ikke helg. Det får mange merke torsdags morgen, når arbeidet kaller. Hvorfor er det slik at uken er for lang, og helga for kort? Hva gjør tiden med oss?

Den er vanedannende. Vi er vant til at det skal være slik. Vant med at uka har flere dager enn helga, og at timene går raskere når man har fri. Resten av uka blir en liten evighet. Tankene går mot neste helg før den helga vi er inne i er over. Da er det kanskje ikke rart at uka blir lang og helga kort?

Er tid noe annet enn den var for hundre år siden, før Internett, datamaskinen, og mobiltelefonen så dagens lys? Da det tok mange dager å komme seg til Amerika med båt, fordi flyet knapt var oppfunnet? Det er lett å tenke seg det. Det er lett å svare enkelt på de spørsmålene. Tiden går uansett med samme hastighet. Det som er den store forskjellen er hvordan vi tolker tid og rom. Det moderne samfunnet raser av gårde i en utrolig hastighet. Mennesket blir kvalt av tiden, ja, det mister tidsbegrepet, på grunn av det som skal gjennomføres i en tilmålt periode.

Det moderne samfunnet har glemt hvordan tiden var før man målte den med en menneskeskapt måte å beregne de timene vi har til rådighet. Har vi kommet så langt at vi glemmer den naturlige tidssyklusen, hvor stress ikke eksisterer. Hvor alt bare «er». Hvor alt seiler sin egen sjø bokstavelig talt.

Skal vi innføre et utrykk: «På jakt etter den tapte tid». det er på tide å jakte på en tid vi har mistet, i en verden full av tidløshet. Full av tidsbegrensede handlinger hvor stress og mas settes i høysetet.

Klokka ringer. Den forbannede klokken ringer. Den oppfører seg som et dyr. Det er ikke lenge siden jeg sovnet – ja, tenk; at det er lenge til jeg skal opp. Jeg kan ta meg god tid. Tenke på hva morgendagen vil bringe av opplevelser. Men slik er det ikke. De harde fakta er annerledes. Timene går raskere når man sover. Det føles i alle fall slik. Man sovner, og våkner sju timer senere, men det føles som om jeg ikke har sovet mer enn ti minutter. Søvnen lurer oss til å tro at fem timer er noen få minutter – en tidsmaskin i underbevisstheten.

Så kommer angsten. Hvor blir det av tiden? Hvor blir alt av? Mine forventninger om hendelser jeg vil skal skje – bli en realitet. Noe jeg har lengtet etter, noe som vil få meg til å føle meg lykkelig. Jeg våkner og ser i taket, og tenker på den røde døren, der mine største behov ligger. Mine største drømmer svever i det rommet bak den døren man ikke kan åpne.Hvor er nøkkelen? Hvor kan jeg finne kartet som viser nøkkelens skjulested?  Det er vanskelig å se klart når angsten drar meg inn i det rommet hvor alt er mørkt – der jeg ikke ser noe. Er det bare jeg som ser den? Ja, den røde døren som skiller seg ut fra de andre?

Er jeg alene? Er det ikke flere som ser den røde døren i sitt indre? De andre er åpne. men den døren som mine forhåpninger befinner seg er låst, og lengter etter å finne nøkkelen.

Noen dager er verre enn andre. Det er faktisk de dagene vi husker best, men samtidig de vi vil glemmer hurtigst mulig. Dager som for lengst skulle ha vært kapitler i livet som forlengst skulle ha vært glemt. Men de blir ikke det. De hjemsøker oss stadig vekk når kroppen har funnet roen, og prøver å hvile noen timer, før man igjen skal stresse avgårde til de gjøremålene dagen krever av oss.

De dagene dukker opp når vi har tid til å tenke. Når mørket skaper en stillhet som gir næring til tankene. De tankene vi greier å kvele om dagen, men som kommer sigende med mørket. Roen forvandles til uro.

Hvorfor må det være slik? Hvorfor må man stå opp om morgenen trøtt og utslitt av underbevisstheten graving i trasige opplevelser? Når noen spør om man har sovet godt, og svaret som serveres ikke er sannheten, men en løgn for å skjule problemene?

Nei, livet er ikke enkelt, men det må leves. Tankene er der uansett. Hva skal man gjøre med dem? Godta at de er der.

Så går vi inn i en ny dag, der nye opplevelser lagres i minnet, og dukker opp når man minst venter det…

Da er en helt vanlig søndag over, og mandagen har faktisk blitt en realitet. Søndager er en dag da alle tankene ser mot den nye uka som er i emning. Hva vil den bringe? Hvilke gleder og sorger bringer dagene med seg, før ei ny helg gjør sitt inntog i livene våre?

Vi må bare innse det. Mandagen er en helt vanlig dag, og man må komme i vanlig ukemodus, så kroppen tåler å stå opp i grålysningen, for å gjennomføre de oppgavene en vanlig hverdag.

Det er bare å godta det. Mandagen er en dag da alt starter på nytt igjen – ja, lengselen og forventningen om at neste helg blir mye bedre enn den som nettopp er historie. En helt vanlig søndag er over, og en helt vanlig mandag ligger forran oss.

Når mandagen er over er alt så meget bedre. Uka har begynt, kroppen har kommet seg etter helgas utsvevende liv. Man innser det hver mandags kveld Det er godt at denne dagen er over. Nå er det ikke lenge til helga. Det er en fiksjon, en trøst, og man må godta at det er lenge til de etterlengtede fridagene. De er etterlengtet rett etter at man er ferdig med dem.

Kanskje det er like greit å tenke: Hadde det ikke vært for helga, hadde det ikke vært noe å glede seg til. Det er ikke enkelt å tenke slik, men du verden så lett uka går. Det hadde blitt en fryd å våkne en tirsdags morgen å tenke: Ny dag, nye muligheter.

Mandagen har nettopp startet, og forfatteren tenker: Det er utrolig hvor trøtt han kan være, men selv da greier han å skrive dette.