Universet svever
det enorme beveges
mot endens hemmelighet
hvor sangens blikk
rettes mot lyset
leker
med kjærlighetens tekst
De forenes
blir ett
Sangen forstås
øyner ser
ører hører
sangen
høres i evighetens håp
Ordene
forvandles til hud
sangen forvandles til lyst
og svever inn i gledens tåke
når ordene elsker deg
treffer ørets indre
Det er deilig å innta kontoret for å jobbe litt, og alt er såre vel… Hva skjer? jo, man kommer ikke inn på Internett. Det mediet vi har blitt så avhengig av. Verden stopper, og det dukker opp noen stygge ord som blander seg med de stressede tankene.
Nettbanken sulter, og lengter etter dagens foring. E-postkontoen venter forgjeves på innkommende informasjon, og sjefen har sendt en viktig e-post – selv om han eller hun sitter i kontoret ved siden av.
Men det som er verst; er at man ikke kommer inn på Facebook! Man blir rett og slett asosial. Hvordan skal det gå med samfunnet hvis nettet bryter sammen, eller mister strømmen? Samfunnet stopper, ender opp som handlingslammede individ, som syter og bærer seg.
Regjeringen lover raskere bredbånd til distriktene, og veier som det går an å kjøre på. Det er lett å si for de byråkratene som sitter godt plassert i et kontorlandskap i byen med stor B. Hvorfor klage? Blir det noe bedre av den grunn?
Så sitter man her på berget og venter på at nettet igjen skal åpenbare seg, så verden igjen blir tilgjengelig, slik at den blir mindre, og det lille kontoret langt ute i villmarka igjen blir operativt. Det hjelper å klage, selv om det dukker opp noen stygge ord av og til.
Kanskje det er like greit å jogge seg en tur? La alt som heter Facebook og e-poster seile sin egen sjø? Greier vi det, eller må vi sitte dagen lang å håpe på at noen svarer på den idiotiske kommentaren på Facebook eller Twitter? Forfatteren av denne teksten blir nok stemplet som kverulant – men hva gjør vel det?
En tanke
løftes mot himmelen
og håpet
reiser til et land
hvor drømmene fødes
Forventningens slott
kan ses
i horisontens lys
og drømmens port
er åpen
Våren har faktisk fått et lite overtak, og vårtegnene står i kø. Alt i naturen forbereder seg på en ny årstid. Tankegangen til oss mennesker får en ny dimensjon. Dagene blir lengre, og det er lettere å komme seg ut av senga. I det hele tatt; livet er mye lettere å leve. Man våkner fra vinterdvalen.
Det føles som om man har sovet hele vinteren, slår opp øynene, ser seg rundt, og konkluderer med at nå starter livet på nytt.
Tankene blir mer kreativ. Man finner ut at livet begynner nå, og glemmer de mørke dagene. Sletter dem fra hukommelsen. Prøver å utradere de negative tankene, i takt med en døgnrytme som passer de lange lyse dagene. Kvinnedagen i seg selv er jo et vårtegn.
Det skader ikke at dagene blir litt lengre, og at man slipper å kjenne B-mennesket dra kroppen mot puta. Det holder meg i alle fall ikke så hardt lengre, slik som på mørkeste vinteren.
I sjutiden lysner det av dag, og man ser solen stå opp i øst. Da er det ikke så vanskelig å forstå at det faktisk er en ny dag på gang. Jeg jager bort restene av søvnen med morgenkaffen. Finner ut at det faktisk ikke er så verst å stå opp – utrolig nok. Jeg kjenner meg ikke igjen. Det er nok våren, den etterlengtede våren som virker inn.
Jeg får ikke sagt det enklere: Lyset har kommet tilbake. Det er som et nyskrevet dikt om våren. Det er som en sang, der komponisten sitter ved bekken blir inspirert av smeltevannet som synger sin sang, på ferden mot havet.
Det kunne sikkert ha vært verre. Tenk om vinteren ombestemmer seg? Tenk om vi må slite med den hersens snøen noen måneder til? At den globale oppvarmingen sender oss mot ei ny istid på rekordtid?
Det er nok helt usansynelig, men det er ikke helt umulig at vi får noen dager til med vinter. Da er det bare én ting å si: Carpe Diem!
«Mørket skjuler alt det onde. I noen timer er det natten som hersker – helt til de første solstrålene avdekker nattens gjerninger». Jeg tenker på den setningen og setter meg på benken ved siden av graven. Jeg hadde sett et glimt av henne, men kan ikke forstå det. Jeg tror ikke på sånt. Forstanden driver meg til vannvidd.
Mørket skjuler mye, men ikke tankene, og den knugende lengselen – lengselen etter å elske noen. Jeg har sett henne, og følt leppene hennes mot kinnet mitt. Jeg kjente det. Nei, det går ikke an. Det er underbevisstheten som driver ap med meg.
Jeg ser mot skogholtet, men ser ingen trær i mørket. Mørket skjuler alt, men ikke lengselen etter noe jeg kunne ha gjort annerledes. Hun er død. Drept i den tragiske bilulykken for noen måneder siden. Her ligger hun, og jeg skal aldri få møte henne igjen…
Hva skal man egentlig gjøre før man dør? Skal man gjøre det uoppnåelige, eller er det de nære gode ting som er det viktigste? De drømmene som ligger i underbevisstheten ligger der. Det er mye mennesker kan drømme om. Vinne i lotto, få barn, flytte til syden, og drømmer som for de fleste er uoppnåelig.
Mange drømmer skal være uoppnåelige. Selv om de ikke er det, og kan oppleves, skal de ligge i underbevisstheten. Noen går i oppfyllelse, mens andre drømmer man om livet ut. Det er derfor vi lever. At vi kan få oppleve noen av de, men skjer det ikke, har vi i alle fall drømt.
Noen ganger blir vi fryktelig skuffet når den sterkeste drømmen ikke blir oppfylt. Hva det er spiller ingen rolle. Det er drømmer som er oppnåelig, men får ikke gjennomført de. Det kan være bagateller eller enkle årsaker, men man får ikke realisert de. Det er fryktelig tungt, og livet kan føles meningsløst.
Det vi ikke tenker på; er de drømmene som har godt i oppfyllelse. De vi ikke tenker over. Vi lever i et land med fred. Vi får nok brød hver dag. Det er langt mellom de store naturkatastrofene, og mange andre ting. Vi tenker ikke over det. Vi tenker bare på de store begivenhetene og opplevelsene.
Men noen ganger kan livet føles urettferdig. Når alle rundt får oppfylt drømmer, og man står der uten å få sine drømmer realisert. Da kommer håpløsheten – følelsen av at livet straffer hardt. Vi tenker ikke over det. Bare de drømmene vi drømmer om er viktige. En egoistisk tankegang.
VM-feber
Da er VM over. De fleste av Norges befolkning satt og myste på Marit Bjørgen i 16:9 format, hvor hun sopet inn mengder av gull i HD-kvalitet. Det er godt å være norsk. Men hva med dem som ikke er sportsinteressert? Hva gjorde de? (Skrives i nåtid)
Det anbefales å gå seg en tur. Det er stor sansynlighet for at man har turstiene og skiløypene for seg selv. Risikoen for å bli nedkjørt av skiløpere som tror de er i verdenseliten er liten. De sitter nok og skjelver foran TV-en.
Så kan man gå der i skogen som er øde og forlatt en søndags formiddag, som vanligvis fyller løypene, mens de fleste sitter hjemme med nerver i helspenn. Sånn helsemessig sett er det nok en fordel å være langt ute i skogen, der man slipper alle journalistene som tar seieren på forskudd.
Kanskje det er like greit å sitte under ei gran med en kopp kaffe å høre på fuglene som føler på kroppen at det ikke er lenge igjen til våren. Så kan resten være sofaslitere, og heie frem de norske atletene til gull.
Hvor mange er det ikke som har kjøpt TV i disse VM-dager? De store kjedene spyr ut VM-tilbud, ja, frister med gunstige priser på TV-er og PC-er. Man må jo se våre muskuløse skiatleter i HD! Skulle bare mangle! I dagens høyteknologiske samfunn er det viktig at alle skiløperne er krystallklare på den nyinnkjøpte femtitommeren, eller den bærbare PC-en. Kan det bli bedre?
Nå er faktisk VM over. Hva gjør vi nå? Hva skal vi ta oss til når skiløpere og hoppere har tatt seg en velfortjent ferie? Den grå hverdagen er et faktum. Man må underholde seg selv. Kanskje det er greit å gå seg en tur? Riste løs etter alle timene i sofaen?
De som ikke er sportsinteressert er skikkert i mye bedre form der de gikk hvileløst omkring, og ventet på at premiesermonien var over. Men nå er det over, og TV-ene får hvile noen ekstra timer.
De tar meg med
stryker fingrene
gjennom drømmeblikk
med vindens kjærtegn
Tar deg med
helt dit
Strømmen av ømhet
berører tankene
alt forblir virkelighet
Brisen leker
med blomstene dine
Dagen er over, og natten har tatt over, med sine lange skygger i måneskinnet. En kald vind kjennes. Den kommer fra øst, og lager raslelyder. Det er nok de tørre bladene i de store bøketrærne rett nedenfor den gamle steinkirken fra tusentallet. Isen har ikke forsvunnet enda, og ligger som ei tynn hinne på den smale grusveien som forsvinner inn i skogholtet.
Det høres skritt, og jeg snur meg mot lyden. Der kommer hun endelig. Jeg merker at angsten slipper taket. Hun ser på meg og smiler. Jeg venter på at hun skal si noe, men det gjør hun ikke. Hun kysser meg på kinnet, og gjør noe jeg ikke har forventet. Hun gir meg et brev, rygger noen meter, og forsvinner inn i natten, inn i skyggene. Jeg skal til å rope, men forstår at det ikke er noen vits i det.
Jeg husker så godt bilulykken. Hun hadde kysset meg ømt da alt svartnet. Nei, jeg vil ikke tenke på det. Jeg kjenner en fryktelig redsel, og musklene spenner seg. Det er ikke mulig.
en resursside om kreativ skriving
