Det skader ikke at dagene blir litt lengre, og at man slipper å kjenne B-mennesket dra kroppen mot puta. Det holder meg i alle fall ikke så hardt lengre, slik som på mørkeste vinteren.

I sjutiden lysner det av dag, og man ser solen stå opp i øst. Da er det ikke så vanskelig å forstå at det faktisk er en ny dag på gang. Jeg jager bort restene av søvnen med morgenkaffen. Finner ut at det faktisk ikke er så verst å stå opp – utrolig nok. Jeg kjenner meg ikke igjen. Det er nok våren, den etterlengtede våren som virker inn.

Jeg får ikke sagt det enklere: Lyset har kommet tilbake. Det er som et nyskrevet dikt om våren. Det er som en sang, der komponisten sitter ved bekken blir inspirert av smeltevannet som synger sin sang, på ferden mot havet.

Det kunne sikkert ha vært verre. Tenk om vinteren ombestemmer seg? Tenk om vi må slite med den hersens snøen noen måneder til? At den globale oppvarmingen sender oss mot ei ny istid på rekordtid?

Det er nok helt usansynelig, men det er ikke helt umulig at vi får noen dager til med vinter. Da er det bare én ting å si: Carpe Diem!

Hva skal man egentlig gjøre før man dør? Skal man gjøre det uoppnåelige, eller er det de nære gode ting som er det viktigste?  De drømmene som ligger i underbevisstheten ligger der. Det er mye mennesker kan drømme om. Vinne i lotto, få barn, flytte til syden, og drømmer som for de fleste er uoppnåelig.

Mange drømmer skal være uoppnåelige. Selv om de ikke er det, og kan oppleves, skal de ligge i underbevisstheten. Noen går i oppfyllelse, mens andre drømmer man om livet ut. Det er derfor vi lever. At vi kan få oppleve noen av de, men skjer det ikke, har vi i alle fall drømt.

Noen ganger blir vi fryktelig skuffet når den sterkeste drømmen ikke blir oppfylt. Hva det er spiller ingen rolle. Det er drømmer som er oppnåelig, men får ikke gjennomført de. Det kan være bagateller eller enkle årsaker, men man får ikke realisert de. Det er fryktelig tungt, og livet kan føles meningsløst.

Det vi ikke tenker på; er de drømmene som har  godt i oppfyllelse. De vi ikke tenker over. Vi lever i et land med fred. Vi får nok brød hver dag. Det er langt mellom de store naturkatastrofene, og mange andre ting. Vi tenker ikke over det. Vi tenker bare på de store begivenhetene og opplevelsene.

Men noen ganger kan livet føles urettferdig. Når alle rundt får oppfylt drømmer, og man står der uten å få sine drømmer realisert. Da kommer håpløsheten – følelsen av at livet straffer hardt. Vi tenker ikke over det. Bare de drømmene vi drømmer om er viktige. En egoistisk tankegang.

Det er ikke så enkelt å godta at man er midt i uka. Mange later som om det er helg, og går mann av huse på onsdags kveld. Det er kvelden som kalles «lille lørdag». Det er ikke helg. Det får mange merke torsdags morgen, når arbeidet kaller. Hvorfor er det slik at uken er for lang, og helga for kort? Hva gjør tiden med oss?

Den er vanedannende. Vi er vant til at det skal være slik. Vant med at uka har flere dager enn helga, og at timene går raskere når man har fri. Resten av uka blir en liten evighet. Tankene går mot neste helg før den helga vi er inne i er over. Da er det kanskje ikke rart at uka blir lang og helga kort?

Er tid noe annet enn den var for hundre år siden, før Internett, datamaskinen, og mobiltelefonen så dagens lys? Da det tok mange dager å komme seg til Amerika med båt, fordi flyet knapt var oppfunnet? Det er lett å tenke seg det. Det er lett å svare enkelt på de spørsmålene. Tiden går uansett med samme hastighet. Det som er den store forskjellen er hvordan vi tolker tid og rom. Det moderne samfunnet raser av gårde i en utrolig hastighet. Mennesket blir kvalt av tiden, ja, det mister tidsbegrepet, på grunn av det som skal gjennomføres i en tilmålt periode.

Det moderne samfunnet har glemt hvordan tiden var før man målte den med en menneskeskapt måte å beregne de timene vi har til rådighet. Har vi kommet så langt at vi glemmer den naturlige tidssyklusen, hvor stress ikke eksisterer. Hvor alt bare «er». Hvor alt seiler sin egen sjø bokstavelig talt.

Skal vi innføre et utrykk: «På jakt etter den tapte tid». det er på tide å jakte på en tid vi har mistet, i en verden full av tidløshet. Full av tidsbegrensede handlinger hvor stress og mas settes i høysetet.

Klokka ringer. Den forbannede klokken ringer. Den oppfører seg som et dyr. Det er ikke lenge siden jeg sovnet – ja, tenk; at det er lenge til jeg skal opp. Jeg kan ta meg god tid. Tenke på hva morgendagen vil bringe av opplevelser. Men slik er det ikke. De harde fakta er annerledes. Timene går raskere når man sover. Det føles i alle fall slik. Man sovner, og våkner sju timer senere, men det føles som om jeg ikke har sovet mer enn ti minutter. Søvnen lurer oss til å tro at fem timer er noen få minutter – en tidsmaskin i underbevisstheten.

Så kommer angsten. Hvor blir det av tiden? Hvor blir alt av? Mine forventninger om hendelser jeg vil skal skje – bli en realitet. Noe jeg har lengtet etter, noe som vil få meg til å føle meg lykkelig. Jeg våkner og ser i taket, og tenker på den røde døren, der mine største behov ligger. Mine største drømmer svever i det rommet bak den døren man ikke kan åpne.Hvor er nøkkelen? Hvor kan jeg finne kartet som viser nøkkelens skjulested?  Det er vanskelig å se klart når angsten drar meg inn i det rommet hvor alt er mørkt – der jeg ikke ser noe. Er det bare jeg som ser den? Ja, den røde døren som skiller seg ut fra de andre?

Er jeg alene? Er det ikke flere som ser den røde døren i sitt indre? De andre er åpne. men den døren som mine forhåpninger befinner seg er låst, og lengter etter å finne nøkkelen.