Skuffet? ja, det kan man si. Hva skjedde? Jo, et sanseinntrykk som fikk humøret til å gå over til akutt motløshet. Det var i morges det skjedde, når jeg dro fra soveromsgardinene. Det snødde og temperaturmåleren viste én minus. Jeg myste ut og mistet det snevet av humør jeg bruker å ha klokken seks om morgenen.

Jeg måtte innse det: Jeg kunne ikke gjøre noe med det. Ingenting. Sånn sto jeg noen noen sekunder, men hverdagen tok meg igjen, og de vanlige prosedyrene skulle gjennomføres. Det ble en kamp for å møte det som ikke lignet vårvær.

Hvorfor lærer jeg ikke? Hvorfor kan jeg ikke innse at jeg bor i Norge? Alle de spørsmålene som dukker opp i slike situasjoner. Den romantiske tolkningen av vårt hardbarkede klima må bokstaveligtalt legges på is.

Så var det bare å stupe ut i det. Møte den harde virkelighet. Bevege seg ut, bort fra den lune sengen, bort fra varmen og ut i vinterkulda med begge beina.

Nå står jeg her, og ser snøbygene sige inn fjorden. Det ser ut som en vegg som beveger seg – sluker alt i dens vei. Legger alt som har med våren å gjøre i ruiner. Veggen treffer med full kraft, og snøen laver ned.

Jeg har lært noe nytt, noe viktig, noe jeg glemmer om noen dager: Jeg skal aldri håpe for mye. Aldri forberede meg på at våren er her over natta, selv om det tross alt går an. Heldigvis.

Dagen går uansett, og været får bli som det blir. Metrologen kan ikke gjøre annet enn å innformere om at det kommer mer fra de grå skyene, som blir presset innover land av de kraftige lavtrykkene fra vest. Vi må bare svelge de harde fakta, se det positive i tilværelsen – selv om vi må avlyse dekkskiftet på bilen, og at snøspaden blir sysselsatt enda noen dager.

Det gjør da ingenting. Vi bor da i et fritt land, uten alt for mange naturkatastrofer og kriger. Vi er heldige som kan leve i et land der infrastrukturen tross alt er bra, selv om noen veier skulle ha vært oppgradert. Se på andre plasser i verden, der infrastrukturen er helt ødelagt av naturens vrede.

Jorden er i konstant bevegelse. Kontinentalplatene beveger seg enten vi vil det eller ikke. Verden forandres hele tiden. Ingenting står stille. Vi må bare godta det, respektere det, og innrømme at vi har lite å stille opp med.

Det vi kan gjøre; er å legge oss litt tidligere om kvelden, så vi ikke blir så forbasket trøtt om morgenen.

Alt blir kunstig. Primærkodene svirrer i vårt univers, og forer oss med digitale inntrykk. Koder vi ikke kan forstå, men som omdannes til bilder, tekst, og lyd. Vi blir foret med en verden som beveger seg med lysets hastighet – ender i våre personlige datamaskiner. Informasjonen fra millioner servere legger ut alt som skjer på våre dataskjermene.

Vi tenker ikke over det, men alt man sender når tastene på tastaturet trykkes ned, blir omdannet til siffer. Ord og bilder får en rekke tall. Nuller og ett-tall sendes ut i den store verden. De analoge signalene fra hjernen blir digitalisert. Vi suges inn i en kunstig verden. De sosiale nettverkene omgjør vår dialog med andre til det digitale språket bare prosessorer forstår.

Øyne og ører utspiller sin rolle. De blir handlingslammet. Menneskets språk blir uforståelig når det svirrer mellom himmel og jord, i et parallelt univers vi knapt fatter størrelsen av.

Det er enormt. Enorme mengder informasjon må oversettes. Vi blir bunnet til maskiner, til tolker som taler til oss med en kunstig stemme. En monoton stemme uten stemmebånd. En stemme uten følelser. Vi må tolke tonefallet. Vi må bruke et språk som forteller oss hvilken sinnsstemning vi er i. Følelsene må oversettes fra språket vi ikke forstår.

Må det være slik? Forsvinner den analoge dialogen? Blir vi til slutt sugd inn i det kustige universet der det analoge ikke eksisterer?

Filmen ”Tron” viser oss hva som kan skje når den digitale verdenen tar overhånd. Når mennesker blir sugd inn i en verden fritt for organisk materiale. Der det aldri regner, der solen aldri skinner, bare kunstig lys minner oss om at det finnes en sol som har eksistert i milliarder av år. Ingen forstår det, men aner at den reisen inn i binærkodene ikke er langt unna.

Er det så viktig at alt går som man har planlagt? At man lager seg en fasit på hvordan dagene blir innholdsrike, oppbyggelige, spennende, og meningsfulle? At man gjør det som omgivelsene krever for å bli lagt merke til?

Det er drømmen om å vise seg utad, å utføre handlinger som alle i de sosiale sirklene rundt krever. Livet blir en kamp for å finne den perfekte tilværelsen. Media skaper en forventning. Reklamen spyr ut kunstige håp om at livet skal bli enklere å leve, hvis man kjøper seg det handelsstanden har funnet ut at man må ha for at livet skal bli en lek.

Det blir et kappløp mot en lykke som koster penger, og kjøper seg en tilværelse man tror hjelper for å nå langt, og de drømmene man har planlagt skal gå i oppfyllelse. Så kommer det stor tilbakeslaget. Den investeringen i det materielle gjør det vondt verre.
De tenkte drømmene som i utgangspunktet er gjennomførbare, blir knust av bekymringer, gjeld, og det som følger med i kjølvannet.

Så kommer angeren. Det som er gjort er gjort, og man må prøve å gjøre det godt igjen. Prøve å rette på de feilene som er gjort. Hvordan gjennomføre det når livet har rast sammen som et korthus, og alt slår tilbake med dobbel virkning? Hver dag blir en kamp for å overleve. Drømmene er knust – alt må bygges opp igjen. Respekten for seg selv, og tanken på at ingenting blir som før må godtas.

Det blir som å starte på nytt, ja, bli født på nytt i en ny tankeverden, der planleggingen av sitt eget liv får en annen mening. Lykken er ikke hva vi har eller får, men hvordan vi får gjennomført de drømmene som legges til rette for oss.