Jeg ser det som er inni meg. Tar det med ut, og lar alt flyte med vårvindene. Jeg ser, lar alt dra avgårde. Så sitter jeg på svaberget, ser det forsvinne bak den røde horisonten.
Da kjennes friheten, kan nyte solens overgivelse, og tar natten vel imot. Det er så enkelt, samtidig vanskelig. Jeg gjør det enkelt, lar vindene gjøre sitt.
Stillhet,
lyset sveiper,
over nattens snø.
Hør,
månens sang,
mot dalbunnen.
Elva synger,
en kjent sang,
stjernene kjenner.
Farstad
De fleste av oss vil reise, men det koster for mye, og reisetiden gjør et innhugg i de dagene som er til rådighet. Pass, utenlandsk valuta, og kanskje et visum må være på plass før de etterlengtede dagene begynner.
Men det trenger ikke å være slik. Norge er et langstrakt land, ja, faktisk eksotisk. Man trenger ikke å reise langt fra hjemmet for å finne naturskjønne perler.
Jeg bor på Vågstranda i Møre og Romsdal og trenger ikke reise langt for å finne ferieperlene. Nå bor jeg faktisk midt i ei perle, men hvis jeg vil ta en helgetur trenger jeg ikke dra langt. Bud, Eikesdalen, Trollveggen – ja, jeg kan ramse opp mange fantastiske plasser.
Eikesdalsvatnet
Hvorfor tenke med gru på boardingkort, køen med stressede nordmenn som skal først inn på flyet for å få den første drinken, og først ut igjen for å lokalisere bussene til hotellet? Ja, været har jo en finger med i spillet, men hvis man vil oppleve Norge som mange i resten av verden vil, er klær en viktig faktor. «Det finnes ikke dårlig vær, hvis det ikke er mangel på klær.» (En liten omskriving av det kjente uttrykket.)
Poenget er: Det er faktisk flere utenlandske turister som har opplevd vårt nærmiljø bedre enn vi som bor her. En tankevekker. Så legg igjen pass og Euro hjemme, nyt det vi har like utenfor inngangsdøra. Mat og drikke koster litt, men det gjør også flyreisa til Thailand.
Fjorden forsvinner
inn i intetheten
en verden er borte
Tåken siger
inn mot land
møter vinden
Alt det bak
kommer til syne
fjorden byr opp til dans
Det er så stille, båten siger inn i lyset fra en søvnig dag. Vindene har reist til et annet sted, lar kvelden falle til ro.
Båten forsvinner bak neset, fjorden speiler seg i fargene, gjør seg vakker for natten.
Vårsolen varmer
stryker sine hender
over unge øyne
danser
på ungdommens enger
De glemmer ikke
sangen som har vært
går videre
nye tanker
inn i tidens timer
Ukjent verden
åpner seg
tidsregningen begynner
blomstene vender seg
mot framtidens sol
Årene setter spor
tiden blir gammel
glemmer ikke dansen
over engene
som ikke eldes
Går inn i dager
de ikke kjenner
ser seg tilbake
husker
at de har vært der
Vårsol blir sommersol
blikket
vendes mot
ukjent liv
det uprøvde
Men dansen
glemmer de ikke
Det kunne vært dagen
dagen som begynte
begynte med ingenting
sluttet med akt
Den startet
med lysets hastighet
alt var mulig
med overbevisende hurtighet
Visjonene beveger seg
mot livets kildesprang
vil noe
ikke gir opp
Noen tror
noen vil
selv da starter alt på nytt
i livets sirkeldans
Er det rart hvordan dagene går. Når vi våkner er det kanskje en ny dag. Vi våkner og tenker at den forrige var bra, eller dårlig. Hjelper det? Det er ikke enkelt å takle timene som kommer, ikke minst de timene som har gått. De er historie. Blir de en visjon? En skygge av det som har vært?
Så kommer en dag vi skal bruke konstruktivt. Blir den det, eller senkes den i det havet som kalles ”drømmenes hav?” Eller vil vi være i virkeligheten, og tenke: ”Dette skal jeg gjøre noe med, og møte dagen slik jeg har tenkt den.”
Det kan bli en metafor. en virkelighetsflukt. En virkelighet som strømmer mot havet med voldsom kraft, ender i et hav der alle drømmene samles. Drømmer fra de menneskene som har sett det samme.
Hvor er stormene? Hvor er bakevjene der livet er på samme nivå med det man har tenkt seg? Man kan jo bli tatt av strømmen – bli ført til en ukjent plass.
De ligger der. De finnes i tankene. Men hvor er de? Hvor er de tankene jeg har tenkt å gjøre til virkelighet, hvor har de havnet? Er det en visjon? Er det noe som drømmes? Det kan tenkes. Men vi er jo tross alt her på denne jord. Vi lever i en verden hvor alt er virkelig. I en verden der alt lever. I en verden livet og håpet har skapt.
En ny dag. Livet begynner på nytt. Blomstene folder ut sine kronblader. Vår er gått over til sommer, høst, vinter – en ny tidsalder har begynt. Resten av livet, resten av de timene vi ikke har opplevd starter. Livets dagbok skriver nye kapitler, nye ord. Det må ses. Det er livet vi må leve. Noe annet er utenkelig.
Hvor dypt skal man tenke, hvor mange spørsmål blir svart?
Hvis man roper ut sine meninger fra et lite bygdesamfunn med det målet å overbevise de som bestemmer til å forstå at det ikke er størrelsen det kommer an på; men helheten, hva skjer da?
Da er det kanskje størrelsen det kommer an på når det kommer til stykket. Norge trenger ikke små bygder lenger, men skal integrere de små samfunnene inn i en større helhet. Før het det «by og land, hand i hand.» Har det uttrykket utspilt sin rolle? Det virker som om byhånda ypper til strid mot landhånda som gjør sitt ytterste for å holde hodet over vannet med de gjenværende ressurser bygda har.
Små kommuner blir tvunget til å legge ned skoler og barnehager til færre enheter, fordi makteliten ikke forstår at det tross alt er forskjell på by og land. Det går utover de små bygdene som er avhengig av de tilbudene de har. Forsvinner de, forsvinner også grunnlaget for videre utvikling.
Hvis man roper i skogen, får man svar? Det er slik mange i bygdene føler når ønsket om å beholde viktige institusjoner blir lagt fram for øvrigheten, men ikke blir hørt. De små overkjøres av de store.
Hvis bygdene skal holde på bygdefolket og vokse, må det være attraktivt å flytte fra by til bygd. Slik situasjonen er nå, er det mange som nøler. Hvor er den store fristende gulrota? Fortært av bompenger, dårlig kollektivtilbud, eiendomsskatt, og skolenedleggelser.
Et tankekors: Hva skjer med turismen hvis bygdene avfolkes? Alt gror igjen, kulturlandskapet forsvinner, og motivene alle vil ta bilder av finnes kun i historiebøkene og på gamle prospektkort. Det er sjeldent at man får svar hvis man roper i skogen, men forhåpentligvis får man det i rådhusets korridorer.
Jeg tror jeg blomstrer, blomstrer med angsten som næring. Tror jeg kan leve med den, se den inn i øynene. Erkjenne at den er der, godta de mørke dalene jeg av og til går meg vill i.
Kommer meg opp fra skyggene, strekker hendene opp mot den høstlyse solen, kjenner livet presser seg inn i min bevissthet. Det er livet som stryker meg over pannen. Jeg ser ned i den mørke dalen. Der har jeg vært, men nå ser jeg utover lysets landskap, der skyggene er lange, formet av en søvnig sol som finner leiet bak horisontens grense.
en resursside om kreativ skriving
Bloggen til Arvid Hernæs 