Små bygder, viktige bidragsytere?

av in Meninger and tagged | Legg igjen en kommentar

img_2868

 

Hvis man roper ut sine meninger fra et lite bygdesamfunn med det målet å overbevise de som bestemmer til å forstå at det ikke er størrelsen det kommer an på; men helheten, hva skjer da?

 

Da er det kanskje størrelsen det kommer an på når det kommer til stykket. Norge trenger ikke små bygder lenger, men skal integrere de små samfunnene inn i en større helhet. Før het det «by og land, hand i hand.» Har det uttrykket utspilt sin rolle? Det virker som om byhånda ypper til strid mot landhånda som gjør sitt ytterste for å holde hodet over vannet med de gjenværende ressurser bygda har.

 

Små kommuner blir tvunget til å legge ned skoler og barnehager til færre enheter, fordi makteliten ikke forstår at det tross alt er forskjell på by og land. Det går utover de små bygdene som er avhengig av de tilbudene de har. Forsvinner de, forsvinner også grunnlaget for videre utvikling.

 

Hvis man roper i skogen, får man svar? Det er slik mange i bygdene føler når ønsket om å beholde viktige institusjoner blir lagt fram for øvrigheten, men ikke blir hørt. De små overkjøres av de store.

 

Hvis bygdene skal holde på bygdefolket og vokse, må det være attraktivt å flytte fra by til bygd. Slik situasjonen er nå, er det mange som nøler. Hvor er den store fristende gulrota? Fortært av bompenger, dårlig kollektivtilbud, eiendomsskatt, og skolenedleggelser.

 

Et tankekors: Hva skjer med turismen hvis bygdene avfolkes? Alt gror igjen, kulturlandskapet forsvinner, og motivene alle vil ta bilder av finnes kun i historiebøkene og på gamle prospektkort. Det er sjeldent at man får svar hvis man roper i skogen, men forhåpentligvis får man det i rådhusets korridorer.

Lysets landskap

av i Diverse tekst | Legg igjen en kommentar

Jeg tror jeg blomstrer, blomstrer med angsten som næring. Tror jeg kan leve med den, se den inn i øynene. Erkjenne at den er der, godta de mørke dalene jeg av og til går meg vill i. 

Kommer meg opp fra skyggene, strekker hendene opp mot den høstlyse solen, kjenner livet presser seg inn i min bevissthet. Det er livet som stryker meg over pannen. Jeg ser ned i den mørke dalen. Der har jeg vært, men nå ser jeg utover lysets landskap, der skyggene er lange, formet av en søvnig sol som finner leiet bak horisontens grense.

Benken

av in Betrakninger and tagged | Legg igjen en kommentar

Sitter stille, hører elvas kåte vårlyd der den raser ned fjellsiden, og ender i den stille fjorden. Kaffekoppen er snart tom, og jeg vurderer å fylle den igjen, lytte til fuglene som leker i trærne.

Det er en urgammel lek, nye generasjoner livskraftige fugler kan fly gjennom et landskap som snart smaker av sommer. Men en kald trekk smyger seg rundt hushjørnet til den lille butikken, og jeg går inn for å fylle kaffekoppen. Sommeren lar vente på seg.

En liten kaffekopp, benken, og fuglene i trærne. Det som virker så ubetydelig blir så universelt. Selv på en benk i ei bygd mellom høye fjell; skapes noe nytt.

IMG_2614

Vårstjernen

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Ser en vårblå himmel. Solen stryker lett over snødekte fjelltopper. Den leker med årstiden, minner oss på at det har kommet en ny. Før vi vet ordet av det er den her, og alt er forandret. Det hvite blir grønt, solen forandrer alt. Livet starter på nytt, som det har gjort i en liten evighet.

Livet står opp fra det døde. Vinteren må vike for noe enda sterkere, lysere, varmere. Det hvite må vike for fargene som gjør våren til virkelighet. Den kommer, solen har fått friheten tilbake, og skinner der det før var skygge.

Det var skygge hele vinteren, lyset får overtaket etter mange måneder,  snøkrystallene reflekterer de varme strålene, smelter sakte – blir til vann, renner mot den blå fjorden, blir borte i vannmassene sammen med millioner andre dråper som skal samme veien.

Sånn skal det skal være, og må være. Vi gleder oss til det, og drømmen om kuldens reise. Endelig kommer varmen og forvandlingen. Den forvandlingen er selve håpet gjennom en kald vinter. Drømmen har blitt til virkelighet, og iveren etter å oppleve våren; forvandler oss til våryre skapninger som vender blikket mot den stjernen som gir oss livskraften.

Men det er det lenge til – eller er det det? Hvor lange er månedene i den store uendeligheten? Bare noen millisekund. Plutselig er årstiden her, den store stjerna har smeltet bort alt det kalde. Da er det vel ikke så farlig at vi venter. Det er jo ikke lenge til.

Evigheten er lenger unna, og det er kanskje like greit. Da kan vi glede oss over det som kommer om noen sekunder, minutter, timer. Det er bare å smøre seg med tålmodighet, så kommer den før vi aner det.

Det skjer her og nå. Tenker vi på det, eller blir det en selvfølgelighet?

IMG_1628

Fjellregn

av i Dikt | Legg igjen en kommentar

Dalen er mørk og ensom,

lyset skinner fra fjellets snø,

mens det våryre treet,

strekker greinene mot dalens lune verden,

og pynter seg,

i livsgrønne farger.

 

Reinen skuer mot bildet,

med naturens eget blikk,

stegene setter avtrykk,

i lyngets myke verden,

og søker mot nye fjell.

 

Så går alt mot natt,

lager spor av lys i mørket,

på bjørkenes høye kroner,

så skråningene finner freden,

og markene sovner stille,

av aftenbrisens sang.

 

Regnet byr opp til dans.

110509_038

Den gamle fiskeren

av in Historier and tagged | Legg igjen en kommentar

De høye fjellene på den andre siden skjuler seg bak den grå tåka, alt er tåke, hele verden består av tåke. Måkene skriker sultent, og følger det flytende matfatet som legger til ved den lille brygga. Han bærer fiskekassa i land mens måkene sitter tålmodig , venter på delikatessene fra de oppsprettende bukene. Man skulle ikke tro at måker er tålmodig, men det er de. De hadde ikke overlevd ellers. De sitter der på hver sin stein, venter, håper på dagens høydepunkt. Mat de ikke trenger å fange. Måkene kjenner fiskeren, det er en gammel fisker, ei gammel brygge.

Det gamle huset like ved brygga ser forfallent ut. Den hvite malingen flasser av, og den nakne veden er grå. Han greier ikke å male. Den gamle kroppen er like forfallent som huset, og ungdommen har forlatt han for lenge siden.

Men han kommer seg ut i båten, hinker ned stien til brygga. Først det ene benet, skyver ut med det andre. Båten siger ut. Han greide det denne gangen også. Tanken på at det vil ta slutt en dag skyver han fra seg. Han ror ut til den plassen han alltid har fisket. Dit faren tok han med og hvisket: «Denne plassen holder vi hemmelig». Den forble hemmelig helt til han selv fortalte det til sin sønn. Det er slik det skal være. Timene går, solen bryter igjennom tåkeveggen i vest, og maler himmelen rød.

Han greide det også denne dagen, nyter øyeblikket mens den skarpe kniven skjærer seg igjennom fiskebukene. Måkene blir helt gale og flakser rundt han, mens de skriker hjerteskjærende – slik som måker gjør.

Han liker de måkene. De venter på han, følger han inn til land, får sin belønning, og blir borte. Han setter seg på den lille benken på brygga, tenner en røyk, ser utover den stille fjorden, ser mot fjellene, og tenker på da han var ung. Ungdommen er borte, kona er borte, ungene er voksne – de er også borte. De ville ikke bo i bygda, men flyttet til Trondheim for mange år siden. Han tenker på dem, og håper de tenker på han.

Om han vi flytte? Aldri i verden. Fjellene, fjorden, brygga, naustet, og det lille huset – nei, ingenting skal få han til å skifte mening. Men langt der inne i tankene vet han at en dag er det slutt, at han må forlate alt, flytte til de andre på gamlehjemmet. Det fortrenger han, og lever i sin lille verden… enn så lenge.

KONICA MINOLTA DIGITAL CAMERA

Kjærtegnet

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Jeg vil tenke som et barn – være nyfiken på alt, stille de riktige spørsmålene, og tro at jeg får de rette svarene. Dette må da være det rette, det som skal til for at den store verdenen skal åpne seg, åpenbare de mulighetene jeg har, drepe alle begrensninger, alle hindringene som trenger seg på i min bevissthet.

Skyene ligger lavt, det regner. Alt er grått, tungt, og fuktig. Men fuglene synger fra de store bjørkene, små bølger kjærtegner svaberget. Den grå fjorden viser sin mildhet, og jeg får et svar, et lite svar av en stor verden. De små svarene er like store som de enorme, de som kan velte en hel verden, de som skal forklare alt.

Men alt kan ikke forklares, skal være uforklart, ligge i dvale, noe jeg kan undre meg over. En drivkraft, et kjærtegn av livets hånd som sender meg lys, mørke, regn, og stormer fra vest. Opplevelser jeg ikke vil ha, men som uansett kommer. Det er bare å ta imot, strekke armene ut, her er jeg; trenger kjærtegnene, selv om de ikke er så myke – jeg tar imot med åpne armer.

Jeg ser mot vest der veggen av regn raser inn fjorden, gjør verden grå. Men hva gjør vel det? Jeg er jo et levende menneske.

SAMSUNG CSC

Tangloppene

av in Betrakninger and tagged | Legg igjen en kommentar

Solen skinner, en svak vind trekker inn fra vest. Det grønnes, bjørkene har våknet til liv, og hestehovens gule blomster presser seg opp der man ikke skulle tro at noe kan gro. Men livet har begynt. Livskraftens årstid avdekker små og store undre.

Noen barn leker i i fjæra, utforsker alt det som skjer når våren fjernet all snøen. Det er nesten uvirkelig, men det skjer hvert år, til samme tid. Det er nesten slik at vi ikke er forbredt på forandringen – ja, at vi tror at den ikke kommer nå; men snart.

Det er kanskje greit at den kommer uten at vi tror det, at vinteren plutselig er over. At barn ser det yrende livet under steinene i fjæra, at sjøørreten trekker inn mot kysten for å feite seg opp, hagemøblene, grillene, og den gamle dama som som sitter i solveggen og leses dagens avis.

Det har skjedd.

FullSizeRender