Ser en vårblå himmel. Solen stryker lett over snødekte fjelltopper. Den leker med årstiden, minner oss på at det har kommet en ny. Før vi vet ordet av det er den her, og alt er forandret. Det hvite blir grønt, solen forandrer alt. Livet starter på nytt, som det har gjort i en liten evighet.

Livet står opp fra det døde. Vinteren må vike for noe enda sterkere, lysere, varmere. Det hvite må vike for fargene som gjør våren til virkelighet. Den kommer, solen har fått friheten tilbake, og skinner der det før var skygge.

Det var skygge hele vinteren, lyset får overtaket etter mange måneder,  snøkrystallene reflekterer de varme strålene, smelter sakte – blir til vann, renner mot den blå fjorden, blir borte i vannmassene sammen med millioner andre dråper som skal samme veien.

Sånn skal det skal være, og må være. Vi gleder oss til det, og drømmen om kuldens reise. Endelig kommer varmen og forvandlingen. Den forvandlingen er selve håpet gjennom en kald vinter. Drømmen har blitt til virkelighet, og iveren etter å oppleve våren; forvandler oss til våryre skapninger som vender blikket mot den stjernen som gir oss livskraften.

Men det er det lenge til – eller er det det? Hvor lange er månedene i den store uendeligheten? Bare noen millisekund. Plutselig er årstiden her, den store stjerna har smeltet bort alt det kalde. Da er det vel ikke så farlig at vi venter. Det er jo ikke lenge til.

Evigheten er lenger unna, og det er kanskje like greit. Da kan vi glede oss over det som kommer om noen sekunder, minutter, timer. Det er bare å smøre seg med tålmodighet, så kommer den før vi aner det.

Det skjer her og nå. Tenker vi på det, eller blir det en selvfølgelighet?

Jeg vil tenke som et barn – være nyfiken på alt, stille de riktige spørsmålene, og tro at jeg får de rette svarene. Dette må da være det rette, det som skal til for at den store verdenen skal åpne seg, åpenbare de mulighetene jeg har, drepe alle begrensninger, alle hindringene som trenger seg på i min bevissthet.

Skyene ligger lavt, det regner. Alt er grått, tungt, og fuktig. Men fuglene synger fra de store bjørkene, små bølger kjærtegner svaberget. Den grå fjorden viser sin mildhet, og jeg får et svar, et lite svar av en stor verden. De små svarene er like store som de enorme, de som kan velte en hel verden, de som skal forklare alt.

Men alt kan ikke forklares, skal være uforklart, ligge i dvale, noe jeg kan undre meg over. En drivkraft, et kjærtegn av livets hånd som sender meg lys, mørke, regn, og stormer fra vest. Opplevelser jeg ikke vil ha, men som uansett kommer. Det er bare å ta imot, strekke armene ut, her er jeg; trenger kjærtegnene, selv om de ikke er så myke – jeg tar imot med åpne armer.

Jeg ser mot vest der veggen av regn raser inn fjorden, gjør verden grå. Men hva gjør vel det? Jeg er jo et levende menneske.

Hvor er tankene som gir livet mening? Tanker som får oss til å reise, selv om vi sitter helt i ro. De som tar oss med inn det innerste rommet i vår bevissthet. De fins, skjult bak stress, mas, og alle de daglige gjøremålene som kveler stillheten, som gjør at vi ikke kan tenke de stille tankene – de som farger livet, farger alt som er der ute, i den vakre naturen, menneskene, ja, de stille bildene.

Støyen omgir oss. Overalt er det noe som høres. Er det fordi dagene skal gå så timene får et innhold? Hva vil skje hvis støyen forsvinner; av biler, vaskemaskiner, fjernsynsapparatets evindelige mas om flere inntrykk, tørketromler, musikk som pumper ørene våre fulle, og tidsklemma som forsterker alt?

Tenk om vi bare hører de lydene naturen gir oss? Fossen som stuper ned den bratte fjellsiden, trekkfuglenes kåte vårsang, vindens sus gjennom skogbrynet, og måkenes hyppige skrik, mens de sirkler rundt en fiskebåt på den blanke fjorden.

Ville ikke det ha gjort noe med tankene, gitt dem fritt leide, krydret livet med en ny dimensjon?