Lyset forsvinner,
dagens spor mørkner.
Kvelden kler seg naken.
Den gamle fiskeren
De høye fjellene på den andre siden skjuler seg bak den grå tåka, alt er tåke, hele verden består av tåke. Måkene skriker sultent, og følger det flytende matfatet som legger til ved den lille brygga. Han bærer fiskekassa i land mens måkene sitter tålmodig , venter på delikatessene fra de oppsprettende bukene. Man skulle ikke tro at måker er tålmodig, men det er de. De hadde ikke overlevd ellers. De sitter der på hver sin stein, venter, håper på dagens høydepunkt. Mat de ikke trenger å fange. Måkene kjenner fiskeren, det er en gammel fisker, ei gammel brygge.
Det gamle huset like ved brygga ser forfallent ut. Den hvite malingen flasser av, og den nakne veden er grå. Han greier ikke å male. Den gamle kroppen er like forfallent som huset, og ungdommen har forlatt han for lenge siden.
Men han kommer seg ut i båten, hinker ned stien til brygga. Først det ene benet, skyver ut med det andre. Båten siger ut. Han greide det denne gangen også. Tanken på at det vil ta slutt en dag skyver han fra seg. Han ror ut til den plassen han alltid har fisket. Dit faren tok han med og hvisket: «Denne plassen holder vi hemmelig». Den forble hemmelig helt til han selv fortalte det til sin sønn. Det er slik det skal være. Timene går, solen bryter igjennom tåkeveggen i vest, og maler himmelen rød.
Han greide det også denne dagen, nyter øyeblikket mens den skarpe kniven skjærer seg igjennom fiskebukene. Måkene blir helt gale og flakser rundt han, mens de skriker hjerteskjærende – slik som måker gjør.
Han liker de måkene. De venter på han, følger han inn til land, får sin belønning, og blir borte. Han setter seg på den lille benken på brygga, tenner en røyk, ser utover den stille fjorden, ser mot fjellene, og tenker på da han var ung. Ungdommen er borte, kona er borte, ungene er voksne – de er også borte. De ville ikke bo i bygda, men flyttet til Trondheim for mange år siden. Han tenker på dem, og håper de tenker på han.
Om han vi flytte? Aldri i verden. Fjellene, fjorden, brygga, naustet, og det lille huset – nei, ingenting skal få han til å skifte mening. Men langt der inne i tankene vet han at en dag er det slutt, at han må forlate alt, flytte til de andre på gamlehjemmet. Det fortrenger han, og lever i sin lille verden… enn så lenge.
Kjærtegnet
Jeg vil tenke som et barn – være nyfiken på alt, stille de riktige spørsmålene, og tro at jeg får de rette svarene. Dette må da være det rette, det som skal til for at den store verdenen skal åpne seg, åpenbare de mulighetene jeg har, drepe alle begrensninger, alle hindringene som trenger seg på i min bevissthet.
Skyene ligger lavt, det regner. Alt er grått, tungt, og fuktig. Men fuglene synger fra de store bjørkene, små bølger kjærtegner svaberget. Den grå fjorden viser sin mildhet, og jeg får et svar, et lite svar av en stor verden. De små svarene er like store som de enorme, de som kan velte en hel verden, de som skal forklare alt.
Men alt kan ikke forklares, skal være uforklart, ligge i dvale, noe jeg kan undre meg over. En drivkraft, et kjærtegn av livets hånd som sender meg lys, mørke, regn, og stormer fra vest. Opplevelser jeg ikke vil ha, men som uansett kommer. Det er bare å ta imot, strekke armene ut, her er jeg; trenger kjærtegnene, selv om de ikke er så myke – jeg tar imot med åpne armer.
Jeg ser mot vest der veggen av regn raser inn fjorden, gjør verden grå. Men hva gjør vel det? Jeg er jo et levende menneske.
Tangloppene
Solen skinner, en svak vind trekker inn fra vest. Det grønnes, bjørkene har våknet til liv, og hestehovens gule blomster presser seg opp der man ikke skulle tro at noe kan gro. Men livet har begynt. Livskraftens årstid avdekker små og store undre.
Noen barn leker i i fjæra, utforsker alt det som skjer når våren fjernet all snøen. Det er nesten uvirkelig, men det skjer hvert år, til samme tid. Det er nesten slik at vi ikke er forbredt på forandringen – ja, at vi tror at den ikke kommer nå; men snart.
Det er kanskje greit at den kommer uten at vi tror det, at vinteren plutselig er over. At barn ser det yrende livet under steinene i fjæra, at sjøørreten trekker inn mot kysten for å feite seg opp, hagemøblene, grillene, og den gamle dama som som sitter i solveggen og leses dagens avis.
Det har skjedd.
Solvarm jord
Ser mot fjella når vårsola sniker seg over de spisse taggene. En ny verden åpner seg. Snøen skinner som hvitt gull, de små bekkene fra fjellet vokser seg store, og kaldt snøvann finner veien ned til det blå fjordspeilet, hvor fjellene speiler seg, ser livet våkner opp de stupbratte bergene, der livet klamrer seg fast, og kjenner vinteren mister grepet.
Det spirer og gror nedi dalen, hvor vårblomster vender seg mot sollyset. De har våknet fra dvalen, ventet på disse dagene, ventet der nede i den kalde harde jorda. Sovet seg gjennom en lang vinter, drømt om varme dager, drømt om å spre sine røtter i ei vårvarm jord. Nå er de her, de som kan virke så uvirkelig når vinteren knytter nevene, og mørket er som mørkest.
Nå er den her, våren alle har lengtet etter. Vinterkalde sinn smelter, livskraften sprer seg, mens solen vandrer over et fargefattig landskap for å male det. Fuglesang høres fra trær som strekker sine unge knopper mot lyset, og hilser alt velkommen.
Den vil alltid komme, snike seg innpå oss, lar varme varsomme hender stryke lett over vinterkalde kropper, skape liv. Skape noe nytt inni oss, som har ligget i dvale – en lyst bare våren kan skape.
Tankenes stillhet
Hvor er tankene som gir livet mening? Tanker som får oss til å reise, selv om vi sitter helt i ro. De som tar oss med inn det innerste rommet i vår bevissthet. De fins, skjult bak stress, mas, og alle de daglige gjøremålene som kveler stillheten, som gjør at vi ikke kan tenke de stille tankene – de som farger livet, farger alt som er der ute, i den vakre naturen, menneskene, ja, de stille bildene.
Støyen omgir oss. Overalt er det noe som høres. Er det fordi dagene skal gå så timene får et innhold? Hva vil skje hvis støyen forsvinner; av biler, vaskemaskiner, fjernsynsapparatets evindelige mas om flere inntrykk, tørketromler, musikk som pumper ørene våre fulle, og tidsklemma som forsterker alt?
Tenk om vi bare hører de lydene naturen gir oss? Fossen som stuper ned den bratte fjellsiden, trekkfuglenes kåte vårsang, vindens sus gjennom skogbrynet, og måkenes hyppige skrik, mens de sirkler rundt en fiskebåt på den blanke fjorden.
Ville ikke det ha gjort noe med tankene, gitt dem fritt leide, krydret livet med en ny dimensjon?
Vinterreisen (Utdrag roman)
Stasjonen var forlatt, ingen skulle reise så seint. Jeg satt på en benk og så mot de høye snødekkede fjellene. Vinteren hadde ikke sluppet taket, men noe sa meg at en ny årstid var på gang. Jeg ville oppleve det det som ikke var opplevd, noe som skulle åpenbare seg når jeg kom fram.
Fjellene skulle forsvinne i det fjerne, landskapet forandres. Fra en kald vinter; til en varm vinter. Men enda var det mange timer til omgivelsene ville kjærtegne min kalde kropp, en kropp som lengtet etter varme. Jeg ventet på at toget skulle bevege seg opp den trange dalen, bort fra den virkeligheten jeg kjente. Bort fra det normale, trygge, skremmende.
Jeg kjente ei stille ro av synet av de tomme benkene på stasjonen. Ingen andre hadde tenkt seg å ta den lange reisen, ingen skulle sette seg i den varme kupeen, se landskapet forsvinne, følge elva opp den dype dalen, mot viddene der de høye fjellene ikke er spisse og mektige.
Det var rart. Minuttene vandret av gårde, sekundene kom, ble til minutter. De tomme benkene tørstet etter mennesker, etter noen som kunne gi dem ei oppgave. Men det var sikkert for seint. Ingen andre skulle reise, bare jeg måtte fjerne meg fra de dagene som kom i den virkeligheten jeg hadde levd i. Gjorde det, tok steget, pisket meg til det. Måtte innrømme at jeg overgikk meg selv, noe drev meg, men viste ikke hva det var. En skrekkblandet fryd som herjet med meg.
Én time til, seksti små minutter til toget gikk. En dråpe i en evig virkelighet. Alt skulle forandre seg, en uvirkelig virkelighet måtte oppleves. Metamorfosen, forandringens reise mot det ukjente.
Noen brøt stillheten. Det gikk i døra, et menneske, en kvinne. Hun så på meg, og satte seg på benken ved siden av. ”Hvor skal du” sa hun og smilte til meg. ”Marbella” sa jeg. ”Hvor er det?” Jeg så på henne og svarte, nesten hviskende; ”i Spania”. Igjen smilte hun. ”Kan jeg få bli med?” Jeg skvatt til da hun sa det…
Vinterregn
Endelig, egentlig ganske vidunderlig å kjenne livet spire igjen. Etter dvalen, stillstansen og alt som kom i kjølvannet. Nå er det bare å gå videre, gjøre det som skal gjøres.
Det er tidlig morgen, egentlig alt for tidlig. Kjenner at søvnen enda ikke har sluppet taket. Men det er godt, selv om det er mørkt ute. Selv om det mørkner i vest, og stormen er på vei inn fra havet. Natten forsvinner inn i de lyse timene, dagen avdekker at natten har vært regnfull og kald. Ingenting minner om vinter, heller høst. Det er kaldt å stå ved den mørke bygdaveien og vente på en forsinket buss, men heldigvis kommer den. Jeg kan sette meg ned, kjenne varmen sprer seg i kroppen, se på de andre som skal samme veien. Mot den store byen.
Jeg søker dit, rømmer bort fra ødemarka, blander meg med den store massen, gjøre meg usynlig. Det er en befrielse. Bli en liten blekkflekk som ikke blir lagt merke til; frihet. Slippe å møte folk jeg ikke vil møte, slippe å vise meg, bruke ei maske for å skjule det jeg ikke vil vise. Det er så betryggende, befriende. En kort liten livsreise som jeg skulle ønske hadde vart lengre, men jeg later som om den skal vare en liten evighet. Det gir meg krefter, kjenner at kroppen fylles av ny energi. Jeg skal jo tilbake til det normale livet igjen, men ikke nå. Nå skal jeg være en liten ubetydelig blekkflekk og blande meg med resten. Bli noe større.
Jeg ser ut, det regner tett, snøen er snart borte, men er ikke alene, og alt har startet på nytt, som det alltid gjør. Så kan dagen komme…
Det lille landet
Natta , den lange natta, hvor dagen er tilskuer. Men lyset er ikke fraværende. Noe lunt kan skimtes fra et vindu, en liten flamme som skinner, sprer sitt varme lys, et rom med lys der mørket må vike.
Et lite lys bryter igjenom det enorme, skaper en lysvei inn i vinternatta, den lange natta. Sprer håp, varme, forventning, med sine lange lune skygger.
Hvordan kan noe så lite være så sterkt, så det enorme må vike? Lys blir til mørke, mørke til lys. Et lite land blir til, der julen forteller sin historie.
Lysår
Sender tankene
inn i natten
mot stjernene
Lysår borte
langt der ute
fødes skinnet
Jeg ser
at lyset
har nådd målet
Min natt
