Begravd

av in Diverse tekst and tagged | Legg igjen en kommentar

Alt kommer veltende over meg, som et berg av stein som begraver kroppen min. Må prøve å komme meg opp, bryte meg igjennom de tunge steinmassene, bruke alle kreftene på å komme meg på trygg grunn. Legge meg ned, puste ut, kjenne seiersrusen gjøre meg rolig, glad.

Jeg prøver å bevege meg, vri meg løs fra jerngrepet, flytte på de tunge massene som holder meg nede, bryte gjennom den harde kalde steinen, men må gi opp, i alle fall for ei stund. Må hvile, kjenne kreftene komme tilbake, fortrenge sinne, skuffelsen, angsten.

Det er en kamp om krefter, mine, mot det som presser meg ned, hindrer min frihet, min trang til å løpe over enga, mot skogbrynet, inn mellom de nakne trærne. Kjenne vinden stryke lett over panna, kjenne duften av den fuktige skogbunnen. Det er der jeg vil være, strekke hendene i været, gripe etter de regntunge skyene, se mot den gule sola som nesten har mistet sin varme. Men lyset er der – står opp i øst, og siger ned i vest. Jeg kan se det, føle at dagen er over, oppleve minuttene når dag blir natt.

Det gir meg krefter. Tar i alt jeg har, og greier det. Kan se himmelen med skyene, fjorden som leker med vinden, dagen som følger jordens runddans. Jeg fjerner meg fra raset, går mot stranda, der jeg ser båtene komme inn fra fiskefeltet. Det er snart natt, men det gjør ingenting. Den kommer uansett.

IMG_1629

Båten

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Den lille båten lå der, forlatt i fjæresteinene. I mange år har den ligget slik, ventet på at noen skulle forbarme seg over den, vekke den, gi den et nytt liv. Men ingen ville det. Den hadde gjort sitt, levd sitt båtliv, reist sine turer på fjorden, vært midtpunktet, gledet unge hjerter. Det tok slutt, hjertene ble voksne, forlot fjordens salte dufter. Skroget skulle ikke få kjærtegne vannflaten, føle seg vektløs i det salte vannet, ligge der å vente på at fiskesnøret kjøre seg inn i ripa, kjenne rykkene fra de store seiene som kjempet i mot.

Den var glemt, gammel. Kunne merke de andre båtene som raste forbi. Nye båter, spreke motorer som duret i vellyst, unge, livskåte. Den hørte folk le, sommeren var på sitt høyeste, og solen speilte seg i den blanke fjorden. Hadde de glemt den? Var det ingen som ville ta den med ut mer, men måtte ligge der ved naustveggen med kjølen i været.

De eneste som var takknemlige var måkene, som satte seg på kjølen og ventet på at noen skulle komme med dagens fangst. Den ville også være med, men tiden hadde forlatt den. Den lå der enda, ikke død, men heller ikke levende. Mørke skyer kom sigende inn fjorden, stormen nærmet seg.

IMG_0137

Fuglen

av in Betrakninger and tagged | Legg igjen en kommentar

Da var dagen her, også i dag. Den kom, snek seg inn i min bevissthet, skapte tanker, gjorde den til virkelighet. Timene kastet seg over meg, sendte sine utfordrende minutter, slik at jeg måtte fylle dem med noe meningsfullt, noe givende, ja, kanskje grensesprengende. Noe jeg ikke har gjort før, eller kanskje ikke på lenge. Noe jeg hadde gruet meg til, utsatt, fortrengt i det lengste. Mulighetene.

Jeg måtte møte den så jeg kunne seire over den, dagen, den utfordrende dagen. Det skulle jeg gjøre alene – bare jeg, tankene mine, og alt rundt meg. Jeg så ut av vinduet; det var lyst, solen brøytet seg gjennom de tunge høstskyene, rullet over et høstfarget landskap. Jeg gikk ut i verden, så meg rundt, konstaterte at jeg var midt i den. Midt i en verden som er skapt for meg, skapt for alle rundt meg. Det var som en seier å se fuglen fly fra meg, den jeg hadde tatt i hånden. Det skjøre livet jeg hadde reddet fra døden, fra naturens egen grusomhet. Jeg så den fly avgårde, så den forlate meg for alltid. Jeg satte den fri, skjenket den enda flere dager.

Den kommer sikkert aldri tilbake for å takke meg – fortelle meg hvor takknemlig den er for at jeg forlenget livet dens, så den kunne fly videre i friheten, skape sin egen fremtid, bli forelder til sine egne unger, føre livet videre. Den skulle ikke dø, den skulle leve, og jeg var redningsmannen, frigjøreren.

Dagen tok en annen retning, ble fylt av noe jeg ikke kunne forutse – et lite liv flyr der ute, full av livslyst. Den kommer nok ikke tilbake, men det gjør ingenting. Jeg vet at den er der, tenker, men den tenker nok ikke på meg, den bare lever.

P1010676

Det lyse rommet

av i Diverse tekst | Legg igjen en kommentar

Hvordan i all verden skal jeg klare dette? Forsvinner den verden jeg kjenner, vil den sveve bort fra min kropp, la meg bli alene? Kanskje den snurrer rundt så jeg blir svimmel, i en hastighet nær lysets? Den verden som var før kjenner jeg ikke, den er borte for alltid, tror det, men håper ikke. Det raser rundt meg. Vinden uler ute, regnet pisker mot soveromsvinduet så jeg ikke får sove. Må ut å redde to verandastoler som holder på å bli offer for den sinte vinden, redde dem i sikkerhet, inn i den varme stua. Står opp.

Jeg reddet de to stolene inn i varmen. Jeg vil også være en stol som blir reddet inn i varmen, inn i tryggheten, bli varsomt båret inn i en trygg verden der vinden ikke river meg i stykker, men får kjenne et lyst rom. Kan høre vinden, men det gjør ingenting. Den kommer ikke inn til meg, men raser fra seg der ute i den mørke høstnatta, mens den kaster kalde regndråper på vinduet mitt, men de treffer meg ikke. Jeg kan sitte der varm og tørr, se ut, drikke et glass vin, tenne stearinlysene på spisebordet.

Men jorden snurrer ikke rundt seg selv i lysets hastighet, men i en varsom runddans som skaper de døgnene jeg lever sammen med. Og jeg sitter inne i ei varm stue, drikker vin, ser ut i den mørke kalde høstnatta, der vinden kaster kalde regndråper på vinduet mitt.

IMG_1317

Fryseboksen

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Det er lett å utsette ting, la de vente, modnes heter det vel. Føle at man ikke trenger å gjennomføre de akkurat nå, la dem ligge til en annen gang. Det er farlig å realisere de nå, i disse sekunder, kaste seg ut i det med begge føtter, la det stå til, bli ferdig med det, så man kan gå videre til neste gjøremål som ligger på vent.

Men hva gjør man? Legger dem på is, fryser dem ned sammen med de andre. Det fylles opp. Om ikke lenge er det ikke plass til flere, fullt. Den eneste muligheten er å tine opp utsettelsene, gjøre dem, realisere seg selv, tømme alt som ligger på is. Begynne med de helt nederst, de eldste som nesten er glemt, de som er så gamle at man ikke tror de kan brukes til noe. De gyldne idéene, gjøremålene, de fete ugjorte handlingene som holder på å bli ødelagt, og må kastes.

Det hjelper ikke å legge livet på is, vente til den rette timen for å gjøre det som skal gjøres. Det finnes kanskje ikke; det rette øyeblikket.
IMG_1555

Morgensolen

av i Diverse tekst | Legg igjen en kommentar

Det er så stille, morgenen har nettopp våknet, vekket av solens gyldne lys i øst. Den stille brisen berører havet lett, små krusninger bryter det blanke speilet, hvor de myke strålene fra morgensolen leker seg.

Dagen er ny, alt er nytt, de små timene er over, nå begynner dagen sin vandring over himmelen. Timene setter sine usynlige spor, vandrer på tidsveien mot vest som de har gjort i en liten evighet.

Den samme veien, de samme sporene, lyset, solen, timene, Ja selve livet tar de med seg.

20130726-120918.jpg

Soloppgang

av i Diverse tekst | Legg igjen en kommentar

Skulle ha vært en annen plass. Men det er jeg ikke – må være her, hvor livet kaster seg ut i havet av muligheter.

Jeg er her, ser mot havet, langt der ute, hvor blikket møter den enorme avstanden, evigheten, spørsmålene, skuffelsene, gledene, mulighetene.

Ser mot vest, der solen snart skal falle, men jeg faller ikke, selv om mørket kommer skal jeg gå mot lyset.

Det kommer, lyset, selv om alt er på den andre siden, den siden jeg ikke ser.

I øst kommer det, med sine farger…

DSCF0502

Tiden

av in Diverse tekst and tagged | Legg igjen en kommentar

Tenk om døgnet stopper opp, ingen kommer, timene stanser, verden tar en pause, vil ikke snurre rundt selv lengre. Stopper sin bane rundt sola, og hele universet tar en pause. Tidsklemma opphører, vi slipper å se på klokka, den har stoppa, sluttet og bevege seg. Hva gjør vi da? Dag blir ikke natt, natt ikke dag.

Kanskje tiden stopper midt på natten, dagen kommer ikke, sola står ikke opp i øst, går ikke ned i vest. Da får vi en velfortjent hvil, tidsklemma opphører, vi går i dvale, vente på at tiden igjen skal bevege seg så solen står opp, og skyene blir malt røde. Noen blir født, mens andre dør, blir borte, satt fri fra tiden. Livet går videre, livet skrumper inn, går mot det vi ikke vet noe om. Kanskje starter en ny tid en plass der tiden ikke er oppfunnet.

Da har vi muligheten til å tenke tilbake på da tiden stoppet, natten var sval og mørk, varmen fra de blafrende stearinlysene skape ro i sjela som trengte det så sårt. Ingen døde, ingen startet livet.

Det skjer ikke, jorden beveger seg rundt solen, skaper årstider, kulde, varme. Den snurrer rundt seg selv, skaper natt og dag, stjerner, måne og sol. Skyene kommer inn fra vest, høst går mot vinter.

Men det går an å stoppe den, sette seg ned, glemme den, se på naturen som ikke tenker tid, men er.
IMG_0206

Tankereisen

av in Diverse tekst and tagged | Legg igjen en kommentar

Det kjennes når alt er stille, når livet går videre, når timene kjennes som lange år, når livet kjennes på kroppen – da kan spørsmålene stilles, men svarene uteblir, forsvinner inn i tvilståka. Tankestrekene forsvinner, alt forsvinner, unntatt det som ikke skal forsvinne, bli slettet fra minnekontoen.

Hvor er de gode minnene som svever langt der inne? Kan jeg nå dem, vil noen treffe meg, gå sammen med meg videre? Det er som om solen er borte, kroppen forsvinner inn i tåka av tanker jeg ikke vil tenke. Se alt fra innsiden, der jeg snur og vender på dem. Rulle dem til en stor ball, prøver å bli kvitt det jeg ikke vil ha i samlinga av angstminner.

Den vil ikke rulle, men følger etter meg, kan ikke slite meg løs, men trekker meg med. Den er tung, kreftene jeg har igjen strekker ikke til. Hvorfor ikke avslutte alt, kaste meg utfor stupet, kjenne de siste sekundene før alt er over, starte på nytt en annen plass, begynne skrive på nye sider i ei ny bok jeg ikke kjenner?

Så enkelt er det ikke, skal ikke være det heller, selv om det kanskje er det enkleste, effektive. Men jeg kan ikke glemme alt rundt meg, de som ser meg utenfra, de som vil meg alt godt, som vil ha meg akkurat der jeg er. De vil ha meg der jeg er, her, og ikke en annen plass, akkurat her, nå. Jeg tenker, ser lyset komme mot meg. Må tro at det er der. Hadde det ikke vært mørke, hadde ikke lyset eksistert

IMG_1748