Vi ser
dagene gå
mot en tid
der konstant forandring
preger verden

Alt forvandles
fra godt
til ondt
fra kjærlighet
til hat

Vi ser en verden
lete etter svarene
som lengter
etter de rette spørsmålene

Ser vi ikke
det som ikke er
men aner alt
av ingenting?

Ser vi ikke ordene
de som ikke dreper
men føyer seg inn
i historiens akse?

Ser vi ikke alt
som ikke skal være
i en verden?

Natten legger seg
som et teppe
over en såret jord
og skjuler
blodet
hatet
ordene

Dagen
er så langt borte
men den fins
et sted
der lyset
tegner et bilde
av håpet

Så går verden
mot en ny dag
hvor alt er nytt
og det gamle
forsvinner
inn i tankene

Det skapes noe
et håp
om at dagen
skal stå stille
noen sekunder
så alt
kan finne
roens himmel

Et lite land
der kjærlighetens tanke
finner veien
ut av ondskapens akse

Et lite land
lever
selv om noe
vil kvele det
med sine blodige hender

Et lite land
synger sanger
om håp
tro
og kjærlighet

Vi venter
venter
på en sommer
som varmer
og smelter
de kalde dagene

Solen dør
drukner i havet
mens skyggene
strekker sine hender
mot lyset i vest

Stillheten
synger
en gammel sang
fra en tid
vi ikke kjenner
men undres over

Så er alt over
så kan vi sovne
i sengen av stjerner

Vår verden
er en del av alt
som vandrer
mot en ny tid

Ingen kan høre
tiden som strømmer
mot det store tidshavet

Men den renner

I en liten evighet
føles dagene
som noen sekunder

Når natten kommer
ser sjelen
mot en stille verden
som sovner
i drømmens favn

Stillheten hvisker
vinden hviler
og dagen blir født

Det var en tid, da vi var i et rike jeg ikke viste var der. Men det var en evighet av historier i de mørke skogene. Trollene lengtet etter mørket mens solen skinte på fantasiens slott, der kongen så utover sitt rike.

Det er et rike
vi ikke forstår
men det er der

Solen står opp
timene går
og vi står stille

Skal det være slik
skal vi stå stille
mens andre går videre
og vi er uvitende
om fantasiens underverk?

Vi går videre. Gjennom en skog av drømmer. En drøm vi ikke forstår. Men den er der – skogen. Der fuglene synger. Der alt er stille. Nymfene spiller i solnedgangen.
Så kommer stormen. Den får skogen til å skjelve. Fantasien vil ha mer, men vi kan ikke se slutten hvis ikke undringen vil.