En ny dag er en realitet. Regnet faller tungt fra skyer som strever med å holde seg i luften. Alt er stille, bare en kråke høres fra skogbrynet. Natten har vært kald, og temperaturmåleren viser knapt fire grader. Det er ikke noe som minner om vår, bortsett fra at kråka henter kvister til redet sitt i toppen på furua.

Jeg tenker på de dagene som har vært. De vakre dagene da solen varmet, og man følte at det virkelig var vår. Jeg ser at det har falt nysnø på fjelltoppene. Vårstemningen er knust, tatt av den sure vinden fra vest.

Når jeg tenker etter var det slik i fjor også. Den samme skuffelsen, snøen i fjellene, og de regntunge skyene som seg inn fra vest.

«Det finns ikke dårlig vær men dårlige klær» klinger i ørene på meg. Det er underbevisstheten som råder meg å slutte klagingen. Hva er det godt for? Absolutt ingenting. Det er slik, og det kommer sikkert flere slike dager. Jeg drikker kaffen min og tenker: Livet er godt.

Dagene går. Omgivelsene forandres. Noe skjer, noe er nytt. Tankene blir lyse, livet er lettere å leve, og dagene avsluttes med en lys kveld. Det er ikke tilfeldig – det skjer, slik det alltid har gjort.

Så kan man lure. Hvorfor er det slik? Hvem har skapt dette? Er det ved en tilfeldighet, eller finnes det en logisk forklaing som den menneskelige hjerne greier å forstå? – ja sette ord på?

Hvorfor må vi tenke logisk bestandig? Kan vi ikke godta at det er slik? Om naturen selv har skapt alt, eller om en høyere makt har lagt alt til rette for alt liv. Noen sier at det er en mening med alt. Er det det? Er det logisk å tenke slik?

Vi må ha svar på spørsmålene, men må innse at der kommer vi til kort. Men håpet ligger der. Kanskje vi får svaret en vakker vårdag? Kanske vi har fått svaret uten at vi har oppdaget det?

Kanskje svarene kommer med den varme vårbrisen? Det er nok det enkleste svaret.

Det grønne gresset beveger seg i den svale vinden. Det er ikke mange dagene siden verden omkring ble vårgrønn. Varmen fikk naturen til å eksplodere. Uten en lyd skjedde det underet som skjer hvert år. Det underet som ikke gir lyd fra seg, men eksploderer i farger.

Er det rart man kan bli poetisk, når naturen forandrer seg slik den gjør? Med en total metamorfose (som betyr forvandling) blir tanken på at livet får en ny vending sterk, og kroppen reagerer deretter. Den spirer – får knopper som trekker til seg sollys, og fotosyntesen er i gang. En urgammel kraft som må komme hvis livet skal føres videre.

Nye sider i livets dagbok er skrevet. Våren er et nytt kapittel som snart er ferdig, og sommeren får pennen. Men la oss nyte øyeblikket. La oss se livet bli skapt av jordens og solens livskraft. Sommeren kommer tidsnok, og da tenker man tilbake på våren som var – tenker at den gikk så alt for fort.

Egentlig gjør den ikke det, men det kan virke slik. Verden går med samme hastighet rundt solen, og universets klokke tikker med de samme sekundene, minuttene, og timene, som da alt startet. Hvor lenge det er siden? Tja, si det?

Så blar man om til en blank side i dagboka, og lurer på hva som skal stå der. Hva man har opplevd som kan settes ord på. Enkelte dager er det enkelt, andre er vanskeligere å sette ord på. Men de er der et sted – det er bare å finne dem. Enkelt er det ikke, men kanskje våren kan være til hjelp?

Tenk på det når søvnen har sluppet taket, og man opplever at solen skinner inn gjennom soveromsvinduet, mens den svale brisen får de tynne gardinene til å danse. Da er det kanskje lettere å finne de rette ordene.