Vinterreisen (Utdrag roman)

av in Noveller and tagged | Legg igjen en kommentar

Stasjonen var forlatt, ingen skulle reise så seint. Jeg satt på en benk og så mot de høye snødekkede fjellene. Vinteren hadde ikke sluppet taket, men noe sa meg at en ny årstid var på gang. Jeg ville oppleve det det som ikke var opplevd, noe som skulle åpenbare seg når jeg kom fram.

Fjellene skulle forsvinne i det fjerne, landskapet forandres. Fra en kald vinter; til en varm vinter. Men enda var det mange timer til omgivelsene ville kjærtegne min kalde kropp, en kropp som lengtet etter varme. Jeg ventet på at toget skulle bevege seg opp den trange dalen, bort fra den virkeligheten jeg kjente. Bort fra det normale, trygge, skremmende.

Jeg kjente ei stille ro av synet av de tomme benkene på stasjonen. Ingen andre hadde tenkt seg å ta den lange reisen, ingen skulle sette seg i den varme kupeen, se landskapet forsvinne, følge elva opp den dype dalen, mot viddene der de høye fjellene ikke er spisse og mektige.

Det var rart. Minuttene vandret av gårde, sekundene kom, ble til minutter. De tomme benkene tørstet etter mennesker, etter noen som kunne gi dem ei oppgave. Men det var sikkert for seint. Ingen andre skulle reise, bare jeg måtte fjerne meg fra de dagene som kom i den virkeligheten jeg hadde levd i. Gjorde det, tok steget, pisket meg til det. Måtte innrømme at jeg overgikk meg selv, noe drev meg, men viste ikke hva det var. En skrekkblandet fryd som herjet med meg.

Én time til, seksti små minutter til toget gikk. En dråpe i en evig virkelighet. Alt skulle forandre seg, en uvirkelig virkelighet måtte oppleves. Metamorfosen, forandringens reise mot det ukjente.

Noen brøt stillheten. Det gikk i døra, et menneske, en kvinne. Hun så på meg, og satte seg på benken ved siden av. ”Hvor skal du” sa hun og smilte til meg. ”Marbella” sa jeg. ”Hvor er det?” Jeg så på henne og svarte, nesten hviskende; ”i Spania”. Igjen smilte hun. ”Kan jeg få bli med?” Jeg skvatt til da hun sa det…

IMG_1129

Vinterregn

av in Diverse tekst and tagged , , | Legg igjen en kommentar

Endelig, egentlig ganske vidunderlig å kjenne livet spire igjen. Etter dvalen, stillstansen og alt som kom i kjølvannet. Nå er det bare å gå videre, gjøre det som skal gjøres.

Det er tidlig morgen, egentlig alt for tidlig. Kjenner at søvnen enda ikke har sluppet taket. Men det er godt, selv om det er mørkt ute. Selv om det mørkner i vest, og stormen er på vei inn fra havet. Natten forsvinner inn i de lyse timene, dagen avdekker at natten har vært regnfull og kald. Ingenting minner om vinter, heller høst. Det er kaldt å stå ved den mørke bygdaveien og vente på en forsinket buss, men heldigvis kommer den. Jeg kan sette meg ned, kjenne varmen sprer seg i kroppen, se på de andre som skal samme veien. Mot den store byen.

Jeg søker dit, rømmer bort fra ødemarka, blander meg med den store massen, gjøre meg usynlig. Det er en befrielse. Bli en liten blekkflekk som ikke blir lagt merke til; frihet. Slippe å møte folk jeg ikke vil møte, slippe å vise meg, bruke ei maske for å skjule det jeg ikke vil vise. Det er så betryggende, befriende. En kort liten livsreise som jeg skulle ønske hadde vart lengre, men jeg later som om den skal vare en liten evighet. Det gir meg krefter, kjenner at kroppen fylles av ny energi. Jeg skal jo tilbake til det normale livet igjen, men ikke nå. Nå skal jeg være en liten ubetydelig blekkflekk og blande meg med resten. Bli noe større.

Jeg ser ut, det regner tett, snøen er snart borte, men er ikke alene, og alt har startet på nytt, som det alltid gjør. Så kan dagen komme…

IMG_0011

Det lille landet

av in Betrakninger, Diverse tekst and tagged , | Legg igjen en kommentar

Natta , den lange natta, hvor dagen er tilskuer. Men lyset er ikke fraværende. Noe lunt kan skimtes fra et vindu, en liten flamme som skinner, sprer sitt varme lys, et rom med lys der mørket må vike.

Et lite lys bryter igjenom det enorme, skaper en lysvei inn i vinternatta, den lange natta. Sprer håp, varme, forventning, med sine lange lune skygger.

Hvordan kan noe så lite være så sterkt, så det enorme må vike? Lys blir til mørke, mørke til lys. Et lite land blir til, der julen forteller sin historie.

KONICA MINOLTA DIGITAL CAMERA

Begravd

av in Diverse tekst and tagged | Legg igjen en kommentar

Alt kommer veltende over meg, som et berg av stein som begraver kroppen min. Må prøve å komme meg opp, bryte meg igjennom de tunge steinmassene, bruke alle kreftene på å komme meg på trygg grunn. Legge meg ned, puste ut, kjenne seiersrusen gjøre meg rolig, glad.

Jeg prøver å bevege meg, vri meg løs fra jerngrepet, flytte på de tunge massene som holder meg nede, bryte gjennom den harde kalde steinen, men må gi opp, i alle fall for ei stund. Må hvile, kjenne kreftene komme tilbake, fortrenge sinne, skuffelsen, angsten.

Det er en kamp om krefter, mine, mot det som presser meg ned, hindrer min frihet, min trang til å løpe over enga, mot skogbrynet, inn mellom de nakne trærne. Kjenne vinden stryke lett over panna, kjenne duften av den fuktige skogbunnen. Det er der jeg vil være, strekke hendene i været, gripe etter de regntunge skyene, se mot den gule sola som nesten har mistet sin varme. Men lyset er der – står opp i øst, og siger ned i vest. Jeg kan se det, føle at dagen er over, oppleve minuttene når dag blir natt.

Det gir meg krefter. Tar i alt jeg har, og greier det. Kan se himmelen med skyene, fjorden som leker med vinden, dagen som følger jordens runddans. Jeg fjerner meg fra raset, går mot stranda, der jeg ser båtene komme inn fra fiskefeltet. Det er snart natt, men det gjør ingenting. Den kommer uansett.

IMG_1629

Båten

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Den lille båten lå der, forlatt i fjæresteinene. I mange år har den ligget slik, ventet på at noen skulle forbarme seg over den, vekke den, gi den et nytt liv. Men ingen ville det. Den hadde gjort sitt, levd sitt båtliv, reist sine turer på fjorden, vært midtpunktet, gledet unge hjerter. Det tok slutt, hjertene ble voksne, forlot fjordens salte dufter. Skroget skulle ikke få kjærtegne vannflaten, føle seg vektløs i det salte vannet, ligge der å vente på at fiskesnøret kjøre seg inn i ripa, kjenne rykkene fra de store seiene som kjempet i mot.

Den var glemt, gammel. Kunne merke de andre båtene som raste forbi. Nye båter, spreke motorer som duret i vellyst, unge, livskåte. Den hørte folk le, sommeren var på sitt høyeste, og solen speilte seg i den blanke fjorden. Hadde de glemt den? Var det ingen som ville ta den med ut mer, men måtte ligge der ved naustveggen med kjølen i været.

De eneste som var takknemlige var måkene, som satte seg på kjølen og ventet på at noen skulle komme med dagens fangst. Den ville også være med, men tiden hadde forlatt den. Den lå der enda, ikke død, men heller ikke levende. Mørke skyer kom sigende inn fjorden, stormen nærmet seg.

IMG_0137

Fuglen

av in Betrakninger and tagged | Legg igjen en kommentar

Da var dagen her, også i dag. Den kom, snek seg inn i min bevissthet, skapte tanker, gjorde den til virkelighet. Timene kastet seg over meg, sendte sine utfordrende minutter, slik at jeg måtte fylle dem med noe meningsfullt, noe givende, ja, kanskje grensesprengende. Noe jeg ikke har gjort før, eller kanskje ikke på lenge. Noe jeg hadde gruet meg til, utsatt, fortrengt i det lengste. Mulighetene.

Jeg måtte møte den så jeg kunne seire over den, dagen, den utfordrende dagen. Det skulle jeg gjøre alene – bare jeg, tankene mine, og alt rundt meg. Jeg så ut av vinduet; det var lyst, solen brøytet seg gjennom de tunge høstskyene, rullet over et høstfarget landskap. Jeg gikk ut i verden, så meg rundt, konstaterte at jeg var midt i den. Midt i en verden som er skapt for meg, skapt for alle rundt meg. Det var som en seier å se fuglen fly fra meg, den jeg hadde tatt i hånden. Det skjøre livet jeg hadde reddet fra døden, fra naturens egen grusomhet. Jeg så den fly avgårde, så den forlate meg for alltid. Jeg satte den fri, skjenket den enda flere dager.

Den kommer sikkert aldri tilbake for å takke meg – fortelle meg hvor takknemlig den er for at jeg forlenget livet dens, så den kunne fly videre i friheten, skape sin egen fremtid, bli forelder til sine egne unger, føre livet videre. Den skulle ikke dø, den skulle leve, og jeg var redningsmannen, frigjøreren.

Dagen tok en annen retning, ble fylt av noe jeg ikke kunne forutse – et lite liv flyr der ute, full av livslyst. Den kommer nok ikke tilbake, men det gjør ingenting. Jeg vet at den er der, tenker, men den tenker nok ikke på meg, den bare lever.

P1010676

Det lyse rommet

av i Diverse tekst | Legg igjen en kommentar

Hvordan i all verden skal jeg klare dette? Forsvinner den verden jeg kjenner, vil den sveve bort fra min kropp, la meg bli alene? Kanskje den snurrer rundt så jeg blir svimmel, i en hastighet nær lysets? Den verden som var før kjenner jeg ikke, den er borte for alltid, tror det, men håper ikke. Det raser rundt meg. Vinden uler ute, regnet pisker mot soveromsvinduet så jeg ikke får sove. Må ut å redde to verandastoler som holder på å bli offer for den sinte vinden, redde dem i sikkerhet, inn i den varme stua. Står opp.

Jeg reddet de to stolene inn i varmen. Jeg vil også være en stol som blir reddet inn i varmen, inn i tryggheten, bli varsomt båret inn i en trygg verden der vinden ikke river meg i stykker, men får kjenne et lyst rom. Kan høre vinden, men det gjør ingenting. Den kommer ikke inn til meg, men raser fra seg der ute i den mørke høstnatta, mens den kaster kalde regndråper på vinduet mitt, men de treffer meg ikke. Jeg kan sitte der varm og tørr, se ut, drikke et glass vin, tenne stearinlysene på spisebordet.

Men jorden snurrer ikke rundt seg selv i lysets hastighet, men i en varsom runddans som skaper de døgnene jeg lever sammen med. Og jeg sitter inne i ei varm stue, drikker vin, ser ut i den mørke kalde høstnatta, der vinden kaster kalde regndråper på vinduet mitt.

IMG_1317

Fryseboksen

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Det er lett å utsette ting, la de vente, modnes heter det vel. Føle at man ikke trenger å gjennomføre de akkurat nå, la dem ligge til en annen gang. Det er farlig å realisere de nå, i disse sekunder, kaste seg ut i det med begge føtter, la det stå til, bli ferdig med det, så man kan gå videre til neste gjøremål som ligger på vent.

Men hva gjør man? Legger dem på is, fryser dem ned sammen med de andre. Det fylles opp. Om ikke lenge er det ikke plass til flere, fullt. Den eneste muligheten er å tine opp utsettelsene, gjøre dem, realisere seg selv, tømme alt som ligger på is. Begynne med de helt nederst, de eldste som nesten er glemt, de som er så gamle at man ikke tror de kan brukes til noe. De gyldne idéene, gjøremålene, de fete ugjorte handlingene som holder på å bli ødelagt, og må kastes.

Det hjelper ikke å legge livet på is, vente til den rette timen for å gjøre det som skal gjøres. Det finnes kanskje ikke; det rette øyeblikket.
IMG_1555

Morgensolen

av i Diverse tekst | Legg igjen en kommentar

Det er så stille, morgenen har nettopp våknet, vekket av solens gyldne lys i øst. Den stille brisen berører havet lett, små krusninger bryter det blanke speilet, hvor de myke strålene fra morgensolen leker seg.

Dagen er ny, alt er nytt, de små timene er over, nå begynner dagen sin vandring over himmelen. Timene setter sine usynlige spor, vandrer på tidsveien mot vest som de har gjort i en liten evighet.

Den samme veien, de samme sporene, lyset, solen, timene, Ja selve livet tar de med seg.

20130726-120918.jpg